Bjeffer kun på jakt - og i ferd med å dø ut

HUNN OG HANN: Raymond Bråten har besøk av Roy Steinar Larsen, som har med seg hannhunden Balder. Inga kommer ut av en luke i garasjeveggen.

HUNN OG HANN: Raymond Bråten har besøk av Roy Steinar Larsen, som har med seg hannhunden Balder. Inga kommer ut av en luke i garasjeveggen.

Artikkelen er over 5 år gammel

Roy Steinar Larsen er bekymret. – Det ville være trist om haldenstøverne skulle dø ut.

DEL

Larsen er fra Skjeberg og er med i Haldenstøverklubben og Østfold Harehundklubb. Nylig var han og hunden Balder på besøk hos Raymond Bråten og hundene Inga og Frida i Båstad.

Må komme en del valper

– I dag er det mellom 150 og 200 haldenstøvere igjen. Med så få hunder bør det komme til en del valper, helst et sted mellom 30 og 50 i året, for å opprettholde rasen for framtida, sier Raymond Bråten, som er leder i Haldenstøverklubben.

Selv har han to haldenstøvere, tispene Inga og Frida.

– Frida (5 år) kommer ikke til å få valper, men det er håp om at Inga (8 måneder) skal få minst ett kull. Kanskje til neste år eller året etter, sier han.

Balder på tispebesøk

Selv om Inga er for ung til den slags, så viste Balder under besøket i hvert fall stor interesse.

– Balder er jaktpremiert. Han er nok interessant i avlen av haldenstøvere, sier Roy Steinar Larsen.

I fjor ble det født 22 haldenstøvere. Tre kull – ett i Trøndelag, ett i Oppland og ett i Sogn og Fjordane – er ikke så verst. Men helst skulle det ha kommet et par valpekull til. Det er haldenstøver-entusiastene skjønt enige om.

– I Østfold er det litt over ti haldenstøvere.

– Da jeg vokste opp, var det veldig mange haldenstøvere i Østfold. Det er det dessverre ikke nå lenger, sier Larsen.

Litt finsk og svensk

Fordi rasen er truet er det også vanskelig å få så mange nye kull som ønskelig for å øke bestanden.

Og med en liten rase følger også andre utfordringer. Innavl må naturligvis unngås, og det avles som kjent ikke på hunder som har uønskede egenskaper.

– Om det er mange nok individer i en rase, er ikke dette et problem. Men for haldenstøverne er det altså annerledes. Ved en del anledninger de siste 20 årene har andre raser blitt avlet inn.

Den mest brukte er finsk støver, men den svenske hamiltonstøveren er også brukt. Disse ligner mest på haldenstøveren, opplyser Raymond Bråten.

Ble reddet i Skjeberg

Roy Steinar Larsen forteller at det var i Skjeberg rasen haldenstøver ble tatt vare på og avlet fram på 1800- og 1900-tallet.

– Rasen gikk tidligere under navnene ankerstøver og bisseberghund. Førstnevnte stammer fra godseierslekta Anker i Halden. Sistnevnte er oppkalt etter Hans Larsen Bisseberg (1826-1904), som fra 1860-tallet avlet fram rasen på gården ved Høk, sier Larsen.

Deretter sørget Skjeberg-mannen Oscar Nylende nærmest egenhendig for at haldenstøveren i 1952 ble en egen rase, som den sjuende og siste i rekka av norske hunderaser.

Redningsmannen

Nylende reddet haldenstøveren fra hundepest på 1930-tallet, og siden da oppfostret han en stor og oppegående flokk med renrasede hunder. Han hadde selv et stort antall av dem på sin egen gård.

– Hadde det ikke vært for ham, hadde neppe denne rasen eksistert i dag. Det er virkelig en flott og sterk hund med gode nerver. Den er en flink jakthund, men samtidig leken, fornuftig, intelligent og rolig, sier Roy Steinar Larsen.

Denne hunderasen er ikke som andre

Inga, Frida og Balder leker med hverandre i snøen på Raymond Bråtens inngjerdede tomt ved Øyeren i Akershus. De løper, hopper og lekeslåss – og logrer så det smeller hver gang halene kommer borti noe.

 Men det er ikke så mye som et «voff» å høre.

– Nei, denne rasen bjeffer ikke mye. Bare når det er jakt, sier Bråten.

Et par hundre meter bortenfor er det skog og mark – og harer. Og rever, som haldenstøveren også er dyktig til å halse etter. De eneste gangene Frida og Inga er «ville», er når matfar tar på seg jaktklærne. Da skjønner de hva som skal skje.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken