Gå til sidens hovedinnhold

Høyreregjeringa består av tre partier som kappes om å krenge mest i svingene

«Ingen av disse avsporingene hadde vært nødvendig. Norsk jernbane kjørte på gode spor, under betryggende offentlig demokratisk kontroll.»

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jernbane er bra. Tog er arealeffektiv og klimavennlig transport; tidsbesparende og trivelig reise. Og jernbane er politikk. Med høyrestyrt jernbane i snart åtte år, har den sporet av. Høstens valg må få jernbanen tilbake på skinnene igjen. Det krever et sporskifte; et regjeringsskifte.

Vi bor i en trafikktung jernbaneregion, mange mennesker som pendler og masse gods kommer innover grensen. Vi kjenner betydningen av togtrafikk for folk og gods; for arbeidslivet og samfunnet. De siste åtte åra er vi blitt påkjørt av høyresidas privatiserende jernbanereform. Den har svekket norsk jernbane. Høyrepolitikken er ikke det rette spor mot en bedre jernbane.

Fire avsporinger

Med et knapt flertall i Stortinget, har høyreregjeringen etter avgang med jernbanereformen i 2015, sporet av på fire stasjoner:

■ Jernbanesektoren er splittet opp i et ugjenkjennelig og ugjennomtrengelig byråkrati med et unødvendig høyt antall selskap og direktører.

■ Togtrafikken er konkurranseutsatt, der strekninger – og i realiteten de ansatte – settes ut på anbud, og der prisene presses ned.

■ Spordriften, drift og vedlikehold av skinnegangen, er tilrettelagt for konkurranse, til tross for dårlige erfaringer blant annet fra Sverige.

■ Konkurranseutsetting er pålagt av EU, etter at et knapt stortingsflertall nettopp sa ja til innføring av jernbanepakke 4 og da ga fra seg nasjonal kontroll.

Ingen av disse avsporingene hadde vært nødvendig. Norsk jernbane kjørte på gode spor, under betryggende offentlig demokratisk kontroll.

Tre regjeringsparti

Høyreregjeringa består av tre partier som kappes om å krenge mest i svingene: Høyre har ett mantra som er markedet. Venstre har forsøkt å opphøye seg til grønt jernbaneparti og mistet sin demokratiske sjel på ferden.

KrF mener medlemskap i EU ville svekke vår handlefrihet, men har allikevel sørget for å svekke den, ved overgi nasjonal styring av jernbanen til EU, og de har fått samferdselsministeren.

Samferdselsdepartementet og jernbanepolitikken, arvet KrF etter Frp, som gikk ut av regjeringen, og som KrF nå utelukker å sitte i regjering med etter valget.

Det kan ikke være den markedsdrevne jernbanepolitikken som står i veien. Der kjører de samme spor.

To sporvalg

Det er to tydelige retninger i jernbanepolitikken, som bør gjøre valget lett: Den borgerlige politikken som vil sørge for fortsatt størst mulig privatisering, og et rødgrønt alternativ, som vil sikre fornyet offentlig eierskap og styring.

Høyresida har kjørt en beinhard, ensporet jernbanepolitikk. Den har hatt det nødvendige flertall i Stortinget til å ture frem. Derimot er det slett ikke flertall for denne politikken blant lokale folkevalgte! Da NorgesBarometeret gjennomførte en spørreundersøkelse for Norsk Jernbaneforbund i fjor, var resultatet tydelig:

To av tre norske kommunestyrerepresentanter mener kollektivtransporten i hovedsak skal eies av det offentlige. Sju av ti mener det er et statlig ansvar å drive jernbanen. Seks av ti mener vi får en dårligere jernbane med konkurranseutsetting.

Det politiske skillet er klart. Bare blant representanter fra Høyre og Frp er det flertall for hele denne politikken. På den rødgrønne siden er det klar motstand mot høyrepolitikken.

Ett stortingsvalg og et retningsvalg

Valget i september er et stortingsvalg. Det blir også et regjeringsvalg, og et retningsvalg – og et jernbanevalg.

De politiske og ideologiske skillelinjene er sjelden så tydelige som her. Og det er lett å se hva vi har i vente: Høyresida har planlagt ytterligere privatising av jernbanen, så snart som råd er. Flere prosesser er allerede i gang. Derfor er en ny regjering nødvendig, for å få jernbanen tilbake på rett spor.

Kommentarer til denne saken