Rita og Paul om den fargerike Hvaler-boligen: – Vi er ikke interessert i trender, vi vil vise et levd liv

Stortrives: Rita Wiborg og Paul Henriksen var inne på tanken om å flytte, men slo det raskt fra seg. I stedet bygde de om og pusset opp hele huset slik at det ble mer praktisk.

Stortrives: Rita Wiborg og Paul Henriksen var inne på tanken om å flytte, men slo det raskt fra seg. I stedet bygde de om og pusset opp hele huset slik at det ble mer praktisk. Foto:

De kunne valgt en lettstelt og moderne leilighet. Men Rita (61) og Paul (70) klamrer seg fast i huset fra 1934 med strandlinje, 15 mål tomt, egne tomater og fargeglade vegger.

DEL

– Når vi ikke klarer å klatre på stige lenger, får vi heller kjøpe oss hjelp. Vi kunne aldri bodd i leilighet. Vi trenger rom rundt oss, og vi trenger plass ute.

Paul Henriksen (70) og Rita Wiborg (61) smiler fra sofaen i huset fra 1934.

Utenfor vinduet ligger den store hagen under et tynt lag snø, og det er så vidt man skimter sjøbua i alt det hvite, i enden av tomta ved Skjelsbusundet.

– Å holde på ute, hugge ved, dyrke jorda og spise grønnsaker rett fra hagen er livskvalitet. Det er jo luksus å ha sine egne poteter og tomater, sier Rita.

Besteforeldrenes hus

Ekteparet Wiborg/Henriksen møtte hverandre i voksen alder og har bodd sammen i trehuset på Spjærøy i Hvaler kommune i 20 år.

Da hadde Rita bodd her allerede siden 1984, med sin første mann og deres to barn og deretter alene med barna.

Sommerskjønt: Slik ser eiendommen ut fra sjøsiden om sommeren. I hagen dyrker ekteparet tomater, gulrøtter, poteter og grønnkål. Før var stedet småbruk med høner, kuer, gris og sau.

Sommerskjønt: Slik ser eiendommen ut fra sjøsiden om sommeren. I hagen dyrker ekteparet tomater, gulrøtter, poteter og grønnkål. Før var stedet småbruk med høner, kuer, gris og sau. Foto:

Men hennes røtter i huset strekker seg langt lenger tilbake i tid enn som så. Det var nemlig hennes besteforeldre som bygde huset på begynnelsen av 1930-tallet, og moren vokste opp her.

Bestefaren Gustav var stenhogger i Brottet på nabotomta, mens bestemoren Signe jobbet som håndarbeidslærerinne på grendeskolen på Vesterøy.

Det fantes ikke bruforbindelser på Hvaler den gangen, så Signe tok sykkelen i eka, rodde over sundet og syklet den siste biten.

Hjemmet mitt

Artikkelen er en del av en serie kalt «Hjemmet mitt» i Fredriksstad Blad.

Tips oss gjerne om morsomme, spennende og annerledes hus, leiligheter, generasjonsboliger, kråkeslott, gårdsbruk og andre boliger med interessante historier.

Kontakt oss på hjemmetmitt@f-b.no, tonje.holter@f-b.no eller tiril@f-b.no.

Du kan også bruke dette tipsskjemaet.

Les flere «Hjemmet mitt»-saker her.

Trekkfullt, utedo og brønnvann

Ritas oldemor bodde også her, i første etasje. Da Rita flyttet inn med familien i 1984, var det bestemorens tur til å bo nede.

– Jeg var lærer i Finnmark da hun ringte og nærmest truet meg hjem. Bestemor ville selge huset om jeg ikke overtok. Jeg torde aldri å si nei til henne, vi var veldig knyttet til hverandre, forteller Rita.

I 1984 var boligen trekkfull, og man måtte ut for å gå på do. Det fantes ikke dusj, men innlagt vann fra brønn.

Da Paul flyttet inn i 1998 med de to yngste av sine tre barn, brukte man fortsatt brønnvann. Om somrene måtte man være forsiktig med vannet, fordi det kunne tørke ut.

Det var først i 2005 at ekteparet koblet seg opp på det kommunale nettet – etter at brønnen ble tappet tørr ved et uhell av noen involverte i «Brottet». Forestillingen går hvert år på det som nå er en fraskilt del av Paul og Ritas eiendom.

– Det ble slutten for brønnvannet, ler de.

Ble upraktisk

Det er gjort flere endringer på huset gjennom årenes løp. Det er bygd ut og bygd på, men kjøkken og stue har alltid vært i annen etasje. Der hadde ekteparet også sitt soverom og bibliotek med minst tusen bøker.

– Så begynte knærne å svikte litt, og vi var inne på tanken om å flytte, humrer Rita.

For de erkjente at huset med tiden føltes upraktisk, med hyppig flying opp og ned trappen. Særlig tungvint ble det etter at Paul og Rita bygde utestue på bakkeplan, et sted de bruker året rundt.

Favorittstedet: Utestuen er rommet som Paul henriksen og Rita Wiborg liker aller best. – Vi bruker det mye mer enn vi trodde da vi bygde det, sier de.

Favorittstedet: Utestuen er rommet som Paul henriksen og Rita Wiborg liker aller best. – Vi bruker det mye mer enn vi trodde da vi bygde det, sier de. Foto:

– Det ble mye bæring av brett fra kjøkkenet og ned. Vi er også ute så mye vi kan, ja, selv om vinteren spiser vi ute, forteller de.

De la imidlertid «flytte-ballen» død ganske raskt, de ville ikke forlate den frie tilværelsen. Men noe måtte gjøres for å fortsatt kunne nyte huset, beliggenheten og livet ved sundet.

Ekteparet satte dermed i gang med et svært omfattende oppussingsprosjekt i august i fjor.

Snudde om på alt

Annen etasje er gjort om til en mulig hybelleilighet, med ny utvendig trapp og utgangsdør.

Nede er inngangspartiet flyttet, og tre soverom er blitt til en åpen kjøkken- og stueløsning. Den gamle pipemuren er revet og bygd opp igjen. Gulv, vegger og tak er skiftet ut, og gamle skjevheter er rettet opp.

Åpent: I det som nå er kjøkkendel, var det tre soverom før. Vegger ble revet, slik at løsningen ble åpen. – Vi vil ha plass til å ha mange rundt bordet, forteller Rita Wiborg. Hun og Paul Henriksen har fem barn og seks barnebarn til sammen.

Åpent: I det som nå er kjøkkendel, var det tre soverom før. Vegger ble revet, slik at løsningen ble åpen. – Vi vil ha plass til å ha mange rundt bordet, forteller Rita Wiborg. Hun og Paul Henriksen har fem barn og seks barnebarn til sammen. Foto:

Paul og Rita har nå soverom i første etasje, og her er også hennes syrom. Hans arbeidsrom er flyttet opp og holdt atskilt fra hybelleiligheten med en glassdør.

– Vi har hatt håndverkere til å gjøre alt. Men vi har malt veggene selv. Stuen er malt seks ganger fordi fargen ble feil. Vi har ikke hatt mye fritid i høst, smiler Rita.

Som en regnbue

Først til jul var de ferdige og kunne flytte ned. På døren ut til det som skal bli et utekjøkken, er det skrevet «Ja til et fargerikt fellesskap».

Et slagord som viser til parets samfunnsengasjement, han er tidligere Ap-ordfører på Hvaler og hun jobber som flyktningekonsulent, men det kan også tolkes som en beskrivelse av selve huset.

For det er fargerikt som regnbuen – med vegger i rødt, gult, oransje og blått. Sofaen er grønn, bordbrikker, puter og gulvtepper spraker i alle sjatteringer. Det samme gjør kunst og bilder fra reiser til andre kontinenter.

Gult bad: Er man morgentrøtt, våkner man garantert av den appelsingule fargen på badet. Flisene på gulvet og i dusjen er blå.

Gult bad: Er man morgentrøtt, våkner man garantert av den appelsingule fargen på badet. Flisene på gulvet og i dusjen er blå. Foto:

Selv vasken på badet strutter i mosaikk, og Rita er kledd i høstens farger.

– Hvitt er ikke noe for oss. Vi er ikke interessert i trender og moderne interiør. Vi ønsker å ha farger rundt oss, sier hun.

Brukshus

Hjemmet ved Skjelsbusundet skal dessuten være et brukshus, påpeker Paul.

Hunden Kompis får ligge i sofaen, strikketøyet slenges på bordet, og bokhyllen vitner om litterær, politisk, kulturell og historisk interesse.

Her får barnebarn løpe fritt, og paret samler venner og familie rundt bordet.

– Vi vil ikke ha huset som en kulisse eller utstilling. Det var ikke derfor vi pusset opp. Vi ønsket oss et funksjonelt hjem, med god plass og mye luft, presiserer paret.

– Og vi vil vise at vi lever her.

Bestemorsbord og latino-duk

Derfor henger slekta i glass og ramme på veggene. Trappegangen prydes av karikaturer av ordfører-Paul, sammen med bilder av vennen Erik Bye og avisforsider fra 1930-tallet som dukket opp i taket under oppussingen.

Minner: Huset er fullt av bilder, tekstiler og gjenstander fra tidligere tider og reiser. Teppet med lommer som brukes til å oppbevare sko, er fra Kenya.

Minner: Huset er fullt av bilder, tekstiler og gjenstander fra tidligere tider og reiser. Teppet med lommer som brukes til å oppbevare sko, er fra Kenya. Foto:

Stuebordet tilhørte Pauls foreldre, skapet og veggklokken kommer fra Ritas oldemor. Duken er fra Guatemala, en skohylle ble kjøpt i Kenya, og bryllupsbildet er tatt i Soweto.

– Vi har reist en del, og det preger huset. Vi vil at huset skal speile livet vårt, sier Paul og Rita.

– Dessuten er vi med og forvalter et stykke kulturhistorie for ettertiden. Huset er fra stenhoggertiden på Hvaler, noe som også er et viktig argument for å bli her.

Historisk område: Eiendommen er stor og grenser mot Skjelsbosundet i vest. På nabotomta ligger det gamle stenhoggerbrottet, der forestillingen Brottet foregår. Det grå bygget til høyre under treet er en del av kulissene. Paul Henriksen er leder av Hvaler kulturvernforening som er en av arrangørene.

Historisk område: Eiendommen er stor og grenser mot Skjelsbosundet i vest. På nabotomta ligger det gamle stenhoggerbrottet, der forestillingen Brottet foregår. Det grå bygget til høyre under treet er en del av kulissene. Paul Henriksen er leder av Hvaler kulturvernforening som er en av arrangørene. Foto:

Fakta om boligen - Spjærøy

Huset ligger på Dypedal, på Spjærøy i Hvaler kommune.

Det er cirka 200 kvadratmeter stort, fordelt på to etasjer.

Byggeår: 1934

Hele eiendommen er på cirka 14 mål. Det er rundt 70 meter strandlinje til Skjelsbusundet.

I tillegg til hovedhuset har eiendommen låve, flere mindre uthus og sjøbu. Huset er omsluttet av en stor frukthage med to drivhus og kjøkkenhage.

Dette var et typisk Hvaler-småbruk der dyrehold (sau og gris), frukt- og grønnsaksproduksjon var en del av livsgrunnlaget.

Brottet Amfi er nærmeste nabo til huset.

Skolekrets: Åttekanten barneskole og Hvaler ungdomsskole

Innbyggere i Hvaler kommune: cirka 4.500

Hvaler er en øykommune med 833 øyer, holmer og skjær over 20 kvadratmeter.

Kirkøy er den største øya, etterfulgt av Vesterøy, Asmaløy og Spjærøy.

Artikkeltags