Historiske kvikklere-skred – spektakulære og skremmende på samme tid

Av

«De historiske leirskredene minner oss om at naturkatastrofer kan skje selv her nede på slettelandet – spektakulært, interessant og skremmende på samme tid.»

DEL

KronikkDette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.– Jeg var ute her, så hørte jeg en forferdelig dur. Så fløy jeg ut på jordet og så plutselig forsvant bakken og det ble åpent. Så fløy jeg inn, og så kom det poliser. Hønsehuset og smia seila avgårde. Vannspruten fra ei vannåre sto rett ut.

Ordene tilhører Angel Olsen (1906-2003) fra Årum, som var vitne til distriktets største lerskred våren 1925. Han kunne levende fortelle om hendelsen da jeg intervjuet han for 22 år siden.

Gretnesraset 17. og 18. april 1925 kommer ubehagelig nært når man ser bildene fra Gjerdrum på Romerike. Bildene minner oss også om at det gjennom historien har gått en rekke ras også her i vårt tilsynelatende flate nærområde. Ved lensmannsgården Gretnes i nordre Borge forsvant hele bakken ut i Gretnesbekken og deretter 475 meter ned til Glomma. Skredet strakte seg fra bekken og 260 meter oppover skråningen til det stanset få meter fra gårdens våningshus. Smia, potetkjelleren og deler av den flotte hagen forsvant ned den loddrette rasveggen, som nærmest var identisk med den vi ser på bildene fra Gjerdrum.

Lerslettene i vårt distrikt er opprinnelig gammel havbunn som ble tørrlagt for 3-4000 år siden, som følge av landhevning. Årsaken til det enorme raset på Gretnes var trolig at bekken, som om våren hadde stor vannføring, eroderte inn i sideterrenget og skapte flere småskred. Rystelsene fra skredene gjorde at det høye grunnvannstrykket inne i skråningen omdannet leirmassene til ustabil kvikklere.

Med skredene gikk det hull på den faste overflaten i skråningen, og dermed fikk kvikklera åpen vei mot Glomma. Fredag 17. april raste 40 mål av skråningen, i 220 meters bredde, ut gjennom dette «hullet» i bekkeskråningen og etterlot seg et enormt krater. Sent lørdag kveld kom etterskredet, som tok med seg ytterligere 30 mål.

Både lokalavisene og riksmediene dekket saken grundig. I Nationen kunne man lese at «60-70 mål av gårdens beste jord er nu omdannet til et veldig sirkus med et krater med opptil 10 meter høie skredkanter.»

Historisk parallell til Gjerdrum

En interessant detalj var at Fredriksstad Blad hadde intervju med statsgeolog Holmsen i NGU, som trakk paralleller til et lignende skred på Gjerdrum året før, i 1924. I boken «Gårder og slekter i Borge og Torsnes, bind 17» (Fjeld/Klavestad/Åstrøm, Gyldenstierne forlag 2020), som utkom like før jul, har vi viet stor plass til Gretnesraset. Naturkatastrofen ble nå svært aktuell. En av dem som i boken beskriver raset og hendelsene i detalj er lensmann Løkkes barnebarn Unni Berge (f. 1929):

«Det ble et stort presseoppbud, og den følgende søndag var det nærmest som en folkeforlystelse å se på raset. Når et stort tre ble ført nedover i raset, var det nesten som folk ga applaus. Ufarlig var det ikke med alle menneskene som våget seg nær til raskanten. Det var lenge uvisst om selve hovedbygningen skulle bli revet med, men raset stanset ca. 20 meter fra huset. Lensmann Løkke var knust, ikke bare ytre sett, men også økonomisk. Det var ikke noe naturskadefond den gangen, så han måtte bære tapet selv. Lensmennene i Østfold samlet inn en del penger til støtte. Ettersom raset opphørte og leren tørket, etterlot det nærmest et grått månelandskap med en lang «fjellkjede» og dype daler.»

Den påfølgende mandagen kunne Fredriksstad Blad berette at det var et sted mellom 10.000 og 20.000 skuelystne for å se på området der naturkreftene hadde herjet. Tallene er neppe reelle, men de forteller at hendelsen må ha vært spektakulær. Raset medførte at husene på lensmannsgården ble flyttet om lag 100 meter, til fastere grunn. Flere steder langs de bratte elveskråningene i nordre Borge kan man fremdeles se tydelige spor etter lerskred. Et sted i nærheten av den såkalte Dombergdammen sier folketradisjonen at lera skal ha begravd en stor stabel med plank som lå i opplag i påvente av å bli skipet ut.

Flere ras på Moum

I matrikkelen fra 1723 heter det at gården Moum nordvestre tidligere hadde «lidd meget ved jordfald» og at store deler av engmarken hadde glidd ut i Glomma. I det samme området gikk det i 1931 et nytt stort lerras. Det ligger fremdeles som et stort, skogbevokst krater på lersletta 300 meter nordøst for tunet på gården Moum nordre. Blant lokalbefolkningen kalles stedet fortsatt som Raset. I 1966 gikk enda et skred like bak gamlestua på gården.

Borregaard og Sarpsborg raste ut

Få lerras kan imidlertid sammenlignes med da Borregaard og Sarpsborg raste ut i Sarpsfossen natten til 6. februar for snart 319 år siden. Fra dette tidspunktet og fram til byen gjenoppsto i 1839 var Sarpsborg så godt som strøket fra kartet. Et område på 380 x 340 meter på vestsiden av fossen raste ut i Glomma. En lerskorpe med en gjennomsnittlig tykkelse på 10-15 meter gled ut, og på sitt høyeste var raskantene opp mot 34 meter. Raset er et av de største lerskredene i Norge noensinne, og det er beregnet at ca 1,3 millioner kubikkmeter masse raste ut. Det meste av området der middelalderbyen hadde ligget forsvant. Det samme gjorde Borregaard.

14 mennesker og rundt 200 dyr styrtet i elva og mistet livet. Også en bordtomt, der det var stablet opp rundt 25.000 bord og noen tusen stokker, gled med i raset. Rasgropa er fremdeles godt synlig i landskapet. Den omgir den monumentale teglbygningen som ble oppført som Borregaards cellulosekokeri på 1950- og 60-tallet.

Herregård flyttet på Solli

I 1726 gikk det et stort skred omtrent der motorveikrysset på Solli ligger. Dette medførte at Sanne herregård ble flyttet over på østsiden av Ågaardselva. 28 år senere ble gårdsbebyggelsen nok en gang hjemsøkt av skred, noe som medførte at den isteden ble plassert høyt oppe i terrenget.

Ras har gitt stedsnavn

Stedsnavn avslører ofte gamle rasområder. Ved Langvik i Torsnes finner vi Rasadalen, der det gikk et leirras i forbindelse med et kraftig regnvær på 1920-tallet, på Moum het en av husmannsplassene Renut, ved Torp i Borge finner vi et jorde med navnet Falla, og ved Strand i tidligere Onsøy er det et jorde som også bærer det samme navnet. Her gled rundt 10 mål av innmarka ut i Seutelva tidlig på 1800-tallet. På Strand opplevde man også at grunnen under det nybygde jernbanesporet forsvant i et kvikkleireskred i 1876.

I forbindelse med planleggingen av ny Intercity-trasé gjennom ytre Østfold hører vi stadig om de vanskelige kvikkleireforholdene. 2. og 12. mars 1960 raste 150 meter av jernbanelinja ved Onsøy stasjon ut i Seutelva. Årsaken var at NSB hadde anlagt et deponi av pukk og sand som grunnen ikke tålte. Elveløpet ble sperret og i stedet for å renne sørover banet vannet fra sidebekkene seg vei nordover, via Skinnerflo, Visterflo og ut i Glomma. Jernbanen ble stengt for trafikk i 14 dager.

De historiske leirskredene minner oss om at naturkatastrofer kan skje selv her nede på slettelandet – spektakulært, interessant og skremmende på samme tid.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken