På to timers varsel møtte Lars-Ingar Bragvin Andresen (35) til tjeneste som nestlagfører i Sivilforsvaret ved Nasjonalt ankomstsenter i Råde lørdag kveld.
Inntrykkene som møtte ham der, var det umulig å forberede seg på.
Hadde kjørt i dagevis
I det ene øyeblikket sto han og lagde lørdagsmiddag til sin fem år gamle datter, kona og seg selv. Et par timer senere svingte han inn på parkeringsplassen foran ankomstsenteret i Råde, der det denne dagen ankom rundt 230 ukrainske flyktninger.
– Det første jeg la merke til, var at det sto flere personbiler med ukrainske skilter utenfor. Da slo det meg at her var det familier som hadde kjørt i dagevis i egen bil helt fra Ukraina til Norge, sier Lars-Ingar , som er oppvokst på Greåker og Solli, men nå bosatt i Moss.
– Dette er mennesker som for to uker siden levde et trygt liv i Europa, akkurat som deg og meg
Å stå i førstelinjen i møte med flyktninger er langt fra de oppgavene Sivilforsvaret vanligvis har, men situasjonen da det på få dager ankom tusenvis av flyktninger fra krigsherjede Ukraina var ekstraordinær. Derfor bidro Østfold Sivilforvarsdistrikt med mannskaper på ankomstsenteret fra fredag til tirsdag. Deretter overtok Røde Kors deres oppgaver ved ankomstsenteret.
Skapte ro og trygghet
Inne på mottaket handlet det meste om å jobbe hardt for å effektivisere den nødvendige registreringen av flyktningene, som blant annet måtte gjennom koronatest og grundig registrering.
Samtidig skulle ansatte og tjenestepliktige fra Sivilforsvaret sørge for å skape en atmosfære av ro og trygghet.
Det spesielle med flyktningene som kommer fra Ukraina er at så mange som førti prosent av dem er barn, mens resten av gruppen hovedsakelig består av kvinner og eldre. De aller fleste menn mellom 18 og 60 år må bli igjen i Ukraina for å kjempe mot Russland.
For Lars-Ingar Bragvin Andresen ble natten fylt med sterke møter.
– Fordi det kom så utrolig mange på veldig kort tid, oppsto det en propp i systemet utover kvelden, og flere måtte vente i timevis på registrering. En av de første oppgavene våre da vi kom, ble å gjøre ventetiden for flyktningene så human og smidig som mulig, som å finne stoler til foreldre som bar sine sovende barn, til mennesker i 80-årene på flukt fra hjemlandet sitt og ikke minst til de mange som hadde spedbarn som måtte ammes, sier han.
Henter flyktninger for tredje gang: – Vi plukker ingen på måfå, og de betaler ikke noe for turen til Norge
Sterke menneskemøter
Selv om han hadde sett flyktningene på nyhetssendingene, var det umulig å være forberedt på å møte dem ansikt til ansikt.
– Her sto de menneskene jeg hadde sett flykte fra sine hjem på TV. De fikk ladet sine telefoner og fikk koplet seg på nett. Det var tydelig at mange var engstelige for om de fortsatt fikk kontakt med sine venner og familie i Ukraina.
Ett minne som sitter igjen etter det 13 timer lange skiftet handler om to-tre gutter i barneskolealder med masse energi grytidlig om morgenen.
Lars-Ingar så hvordan slitne foreldre kjempet for å forsøke å aktivisere guttene, mens folk forsøkte å sove i teltene rundt.
– Så fant vi frem et par små fotballmål og brukte madrasser til å lage en slags ballbinge, der guttene kunne spille fotball. Å se hvordan de forsvant inn i spillet og glemte verden rundt seg, mens foreldrene kunne slappe av og glede seg over barnas smil sammen med andre voksne, det var sterkt, sier 35-åringen.
Viktig debriefing
Da skiftet var over, hadde han debriefing med resten av teamet. Deretter reiste han hjem til sin vanlige, trygge tilværelse på Jeløya i Moss.
– En lang telefonsamtale med foreldrene mine i bilen hjem var nødvendig for å tømme hodet mitt og følelsene mine for alle de sterke opplevelsene. Så hadde jeg en fin dag med familien, før jeg på kvelden satte meg ned alene.
– Jeg tente et lys for alle menneskene jeg hadde møtt natt til søndag sjette mars, og skrev diktet mitt. Skriveprosessen ble min egen, personlige debrief, sier Lars-Ingar.
Diktet ble publisert i en story på Lars-Ingars egen Facebook-side, og også på Østfold Sivilforvarsdistrikts Facebook-side. Der har det fått massiv respons fra folk som er blitt rørt av den personlige skildringen.
Her kan du lese diktet i sin helhet:
NATT TIL SJETTE MARS
Av Lars-Ingar Bragvin Andresen, nestlagfører, tjenestepliktig, FIGP Moss
Det er vanskelig å skrive dette
For i natt sov jeg ikke
Men menneskene jeg møtte
Som kom om natten
I joggebukse og boblejakke
Med ryggsekker og bærepose
De hadde ikke sovet godt
på en uke
I nyhetene har man sett de
Hørt lydene
Køene
Ropene
Men nå står de her
Rett foran meg
Ser meg inn i øynene
De nybakte foreldrene
Som ventet så lenge
På sitt første barn
Nå står de her
I en kø
Med et nummer
Og sin nyfødte bylt
Mens barnerommet de skapte
Er borte
Og hjemmet deres knust
Og Andriy på åttini
Som flyktet fra Warszawa
I nittentrettini
Da bombene falt
Fra Luftwaffe
Nå står han her
I Norge
Ber om vann
På flukt
For tredje gang
Natt til sjette mars
Ble for meg
Et før og et etter
Men jeg fikk en liten venn
Som heter Marsha
Fem år
Akkurat som min datter
Og da jeg skulle dra
Var det siste jeg gav
En liten bok
Og en klem
Til Marsha
Min lille venn
På fem
Leve Ukraina!
Verken Andriy på 89 eller Marsha på fem snakket engelsk, men de kommuniserte tydelig med Lars-Ingar ved hjelp av kroppsspråk, ansiktsuttrykk og enkeltord.
Den slitne, frustrerte Andriy, som flyktet fra krig for tredje gang i livet, spurte om litt kaldt vann til å vaske ansiktet. Nybarbert og ren var han klar til å møte sitt fjerde hjemland - Norge - sammen med familien sin.
Fem år gamle Marsha, fikk se bilder av Lars-Ingars jevngamle datter. Via et smilende fjes på en mobiltelefon, fikk hun et glimt av det som kan bli en ny hverdag med nye lekekamerater i et land som etter hvert er mindre fremmed.
– I ettertid har jeg skjønt at jeg var en av få som fikk æren av å møte og hjelpe noen av disse første flyktningene fra krigen i Ukraina. Det er en sterk opplevelse som jeg vil ha med meg resten av livet, sier Lars-Ingar Bragvin Andresen.
Tatiana (36) fryktet at hun og sønnen ikke skulle komme ut av Russland og hjem til Fredrikstad: – Her er vi trygge
