Vi er ikke fornøyde med bare en bit av kaka

Vi vil ha hele bakeriet!

Paris, mai 1968

Odd A. Strømnes stiller spørsmålet: «Demokratiet – er det noe å kjempe for?» Han er skuffet over at kun 62,4 prosent deltok i valget på landsbasis. Han hadde ingen løsninger på problemet med at så få brukte stemmeretten. Det har jeg:

Her i Fredrikstad var det 40.115 personer som stemte – 58,6 prosent av de 68.555 av innbyggerne med stemmerett. 28.440 personer lot være å stemme; 41,4 prosent av de stemmeberettigede. Hvis 8,7 prosent eller 5964 flere av de stemmeberettigede hadde blitt hjemme, ville det ha utgjort mer enn halvparten av de stemmeberettigede. Flertallet ville altså ha tilhørt det Strømnes i sitt innlegg, kaller for «hjemmesitterpartiet».

I år var det 533 blanke stemmer i Fredrikstad. Hva skjer hvis over 50 prosent av de stemmeberettigede blir hjemme? Hva skjer hvis «hjemmesitterne» kan sitte hjemme og stemme blankt helt digitalt? Et folkestyre av blanke hjemmesittere? Er den saken klar? Tilliten til partipolitikken er ikke helt på topp. Hva slags legitimitet har de folkevalgte i Fredrikstad? Ikke mye å skryte av!

Det blir ikke bedre av å få vite at «De 11 politiske partiene som avgjør alle de store, viktige lokalpolitiske sakene i Fredrikstad, har til sammen 2.188 medlemmer. Det er mindre enn tre prosent av kommunens innbyggere.»

Vi blir ikke fornøyd før vi informeres, høres og deltar både før, under og etter behandling av saker som omhandler oss.

Løsningen er banal: Fordele makt, lytte, skape engasjement, entusiasme og bidra til inkludering av særlig liten som stor, og særlig fattig som rik.

Det store spørsmålet: Er de folkevalgte interesserte i å bidra til en reform? En reform som handler om at innbyggere i Fredrikstad kan få mulighet til å delta i demokratiet i perioden mellom valgdagen hvert fjerde år? Eller vil alt bli som før? «Same shit – new wrapping»? «Hands-free demokrati»? «Facebook-demokrati»? eller litt «Power to the people»?

Her om dagen uttalte Bjørnar Laabak (Frp) følgende til denne avisa: «Men nå når vi har gått til valg på at vi skal styrke forbindelsen mellom nettopp politikerne og folket, mener jeg det er viktig at vi har en bred og sterk nok politisk ledelse som er tilgjengelig for innbyggerne». Den uttalelsen skal ikke glemmes! Forventninger skapes. Illusjonene ligger på lur, selv om makta og retorikken rår.

Vil de konservative og reaksjonære lytte mer? Hva betyr det i praksis «å styrke forbindelsen»? Forslagskasse? Hvordan skal innbyggerdialogen foregå? Skal vi tilfeldig «bli hørt»? Skal vi få komme med tilfeldige «innspill»? Skal vi sende E-post? Skal vi ringe? Eller ringer dere oss? Vil dere ha mere action? En ny tid?

Vi blir ikke fornøyd før vi informeres, høres og deltar både før, under og etter behandling av saker som omhandler oss. Vi leker ikke demokrati! Prinsippene ligger åpne og tilgjengelige i «Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker». Loven gjelder for alle enkeltvedtak, og prinsippene om deltagelse «før, under og etter» behandlingen av en sak kan helt uproblematisk gjøres gyldige for innbyggere i Fredrikstad. Bortsett fra at det er demokratisk. Er viljen der?

Hvis byråkrater eller folkevalgte underveis skal bestemme hvem av innbyggerne det er relevant å «høre» i en sak, er forbindelsen til folket allerede brutt. Muligheten for å «bli hørt» må ligge åpen for alle, i alle saker som er til behandling i samtlige politiske utvalg. Demokrati betyr folkestyre. Det er vi som skal styre de folkevalgte og ikke omvendt, eller hur?

Demokrati er mer enn vakre ord i sakspapir og velregisserte, forutsigbare bystyreteaterforestillinger via kommune-TV. Sa jeg action?

Av lang erfaring: det er vanskelig for folk med makt å ta imot gode råd, men dog allikevel:

  • Hva med å lage en metode om såkalt «medvirkning» basert på ovennevnte lovverk og konkret vitenskap utarbeidet av Tone Alm Andreassen?
  • Hva med å gi alle innbyggerne i Fredrikstad mulighet for å uttale seg til samtlige politiske saker som er til behandling i samtlige politiske utvalg før utvalgene behandler sakene? Et kommentarfelt i kommunal regi? Er det demokrati? Er det en måte å styrke forbindelsen på? Vi skal ikke ha betalt. Vi gjør det gratis. Vi engasjerer oss. Vi styrker forbindelsen.
  • Hva med «åpen halvtime»? Innbyggere som har noe på hjertet inviteres til bystyremøte for å fremføre sitt budskap – som en «spontant spørretime».
  • Hva med lokaldemokrati? Avskaff de kommunale og udemokratiske lokalsamfunnsutvalgene. Lenge leve frivilligheten og demokratiet!

Innbyggerforslag er den eneste formelle adgangen for oss innbyggere. Den muligheten er begrenset og ikke særlig relevant i mange sammenhenger. Hvis vi samler 300 underskrifter for eller mot noe, er det flertallet (27) av de folkevalgte i bystyret som avgjør saken uansett.

«Å styrke forbindelsen» er ikke bra nok: Folk må få mulighet engasjere seg mellom hvert fjerde år. Begrepet «medvirkning» må fylles med et konkret forutsigbart innhold basert på vitenskapelig metode. Rettssikkerhet veier mer enn både rettferdighet og tilfeldighet.

Vi vil tas på alvor!

Demokrati er mer enn vakre ord i sakspapir og velregisserte, forutsigbare bystyreteaterforestillinger via kommune-TV. Sa jeg action?

Det er vel tillit dere politikere vil ha?