Moren vår ble utsatt for et helsevesen med ressursmangel og lite samsnakking.

- På Dypedalåsen fikk moren vår et stort, flott og nyoppusset rom. Lange ganger der hun kunne rehabiliteres, tenkte vi. Men, hva hjelper det når det ikke er nok ressurser til rehabilitering, knapt nok til forsvarlig pleie, spør døtrene i denne kronikken.

- På Dypedalåsen fikk moren vår et stort, flott og nyoppusset rom. Lange ganger der hun kunne rehabiliteres, tenkte vi. Men, hva hjelper det når det ikke er nok ressurser til rehabilitering, knapt nok til forsvarlig pleie, spør døtrene i denne kronikken.

Av
DEL

Kronikk
Kritikken er rettet mot ledere og politikere
, ikke mot de tapre pleierne som arbeider iherdig under utrolig press. Altfor få hender og for dårlig ledelse og rutiner, når det gjelder samhandling mellom avdelinger og instanser. Vi stiller spørsmål rundt samhandlingsreformen som ble vedtatt i 2012, der helsetjenesten skal være koordinert og at pasientene skal ha rett behandling, på rett sted, til rett tid.

Moren vår, en klar og livsglad 93-årig dame, brakk lårhalsen i sommer. Ambulansen var raskt på pletten med dyktige ambulansepersonale som kjørte henne direkte til Kalnes. Hun slapp overraskende nok å ligge lenge på akuttmottaket. Vi tenkte; Wow, dette gikk radig! Raskt opp på avdelingen og ble forespeilet operasjon, kanskje allerede i løpet av natta. Så langt så bra, men så startet det.

Timene gikk og moren vår var sulten. På kvelden, nesten ett døgn etter, fikk hun beskjed om at det ikke ble noen operasjon. Mat og deretter ny fasting fra midnatt. Dagen etter gikk også time på time. Vi prøvde å spørre pleierne, men de visste like lite som oss. Vi begynte å bli veldig bekymrede, men på kvelden, nesten to døgn etter, ble hun operert.

Å måtte tisse på seg er ingen god opplevelse, men hva skulle moren vår gjøre da det ikke var noen respons på klokkene. Hun ringte fortvilet til oss, som igjen prøvde å ringe avdelingen, både direktenummer og gjennom sentralbordet, uten at noen tok telefonen. To ganger måtte moren vår tisse på seg, fordi ingen hadde tid til å komme å hjelpe henne.

Overflytting til Dypedalåsen eldresenter i Hvaler kommune skulle gå gjennom ambulanse innen tidlig ettermiddag. Ferdig kledt og klar begynte ventingen igjen. Timene gikk. Vi begynte å mase og ingen visste noe. Sent på kvelden ringte moren vår til oss og var så trøtt og fortvilet. Vi klarte til slutt å få tak i en sykepleier og ba om at hun kunne få være på avdelingen over natten. Likevel ble moren vår dratt opp på natta, etter inntak av sovemedisin og i nattøy. Hvilken sykepleieledelse kan forsvare slik håndtering av gamle, når de vet hvor viktig god søvn er etter en operasjon? Hun fikk heller ingen legetilsyn etter operasjonen.

På Dypedalåsen fikk hun et stort, flott og nyoppusset rom. Lange ganger der hun kunne rehabiliteres, tenkte vi. Men, hva hjelper det når det ikke er nok ressurser til rehabilitering, knapt nok til forsvarlig pleie? Igjen måtte moren vår tisse på seg, da ingen kom da hun ringte på. Hun hadde også fått avføringsmiddel siden magen hadde stoppet opp etter påkjenningen. Ingen kom da heller, men moren vår ønsket ikke å miste all verdighet. Hun klarte å karre seg ut på toalettet alene, noe som hun hadde fått streng beskjed om å ikke gjøre. Siden rehabiliteringsplassene ikke hadde noen ressurser, ble moren vår sendt hjem etter tre dager. Heldigvis med tilbud om hjemmesykepleie, men med liten plass for rehabilitering.

Denne fortellingen er ikke enestående, derfor vil vi være en røst, først og fremst for pasientene, men også for de mange pleierne som gjør så godt de kan. Dette er uverdig for begge parter. Pleierne skriver avviksmeldinger gang på gang, men hva skjer med disse? Ledere og politikere skryter av flotte bygg, men hva med den daglige driften? De lover og lover, personalet flyr bena av seg i sine delte stillingsbrøker, mens bygningene glinser i solen.

Heldigvis har moren vår en sterk psyke og tre døtre som prøver å hjelpe. Men hva med pasienter som ikke har pårørende eller lider av demens?

Vi vil at samhandlingsreformen skal fungere i hverdagen. At det er informasjon og godt samarbeid mellom instanser internt og eksternt, slik at den ene vet hva den andre gjør.

Vi vil ha en sterk sykepleieledelse som tør å sette foten ned, som har mer lojalitet nedover mot pasienter og personalet enn oppover.

Synes ledere i sykepleiertjenesten og politikere at dette er bra nok? Er dette en økonomisk måte å drive på? Hva med forsvarlighet og verdighet overfor pasientene? Hva med personalpolitikken? Vil dyktige pleiere fortsette under slike forhold? Vi krever svar!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags