Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Den tabloide overskriften illustrerer at varetektsfanger har bedre rettssikkerhet enn pasienter med alvorlige psykiske lidelser. Skulle jeg velge ut ifra kun rettssikkerhetsfaktorer, så er det liten tvil fra min side om at jeg hadde valgt å bli varetektsfengslet. Jeg skal forsøke å forklare dette ved å vise til hvordan man rettslig blir behandlet dersom man mistenkes for alvorlige straffbare handlinger vs. hvordan man blir behandlet dersom man har en alvorlig psykisk lidelse.
Om forfatteren
Advokat Dennis R. Brorstrøm har arbeidet med rettssikkerhet for psykiatriske pasienter i snart 35 år og har hyppige besøk på lukkede psykiatriske avdelinger. Han skriver om en bekymring for rettssikkerheten til psykiatriske pasienter som han har sett opp igjennom disse årene.
Dersom man utfører eller mistenkes for å ha utført en alvorlig straffbar handling og blir pågrepet av politiet og satt i arrest, så er det som skjer følgende.
- Man har krav på advokat. Representasjon skal oppnevnes omgående på det offentliges bekostning. Ønsker man ikke å møte politiet, så er det ikke noen som presser på det.
- Så lenge man er fengslet, og det kan være lenge, så har man under hele tiden krav på advokat på det offentliges bekostning. Denne rettighet varer helt frem til rettskraftig dom foreligger. En har altså hele tiden en stemme utenfor den lukkede døren.
- Saken skal sendes til domstolen for avgjørelse av en dommer snarest mulig og innen 48 timer etter at vedkommende er blitt arrestert med krav om varetektsfengsling. Hele tiden representert ved advokat.
- Det avholdes et rettsmøte der påtalemyndigheten må presentere saken og de bevis de har og overbevise retten om at det er nødvendig med varetektsfengsling. Den det gjelder får anledning til å forklare seg for dommeren og er selvfølgelig hele tiden representert ved advokat.
- Avgjørelsen fra retten er sterkt tidsbegrenset. Det pålegger politiet å ha fremdrift i sitt arbeid. Lengden kan variere, men som hovedregel skal det ikke være mer enn fire uker. Etter den tid må saken igjen sendes domstolen for eventuell forlengelse. Politi og påtalemyndighet må da blant annet godtgjøre at de er i aktivt arbeide med saken og trenger mer tid.
- Rettens avgjørelser kan ankes og saksbehandlingen er rask, effektiv og målrettet. Den siktedes rettigheter blir ivaretatt og viet full oppmerksomhet av lovgiver under hele prosessen.
Det er viktig å merke seg at punkt én til fem skjer uten at den det gjelder må kreve det eller gi uttrykk for et ønske om bistand fra advokat. Dette er rettssikkerhet i en sivilisert rettsstat. Alt vel og bra, bortsett fra at etter mitt syn burde det være større avstand mellom politi og påtalemyndighet, men det er en annen historie.
Tvangsinnlagt på ubestemt tid
På den andre siden, blir man alvorlig psykisk syk, og kanskje er man helt innelukket i sin egen tankeverden, så kan man i likhet med det som skjer i strafferettspleien bli underlagt opphold bak lukkede dører, men på sykehus og ikke i fengsel.
- En legevaktlege bestemmer seg for at du har behov for psykiatrisk helsepleie og velger dermed å fremstille deg for psykiater på akuttmottaket. Er legene enige, så er du tvangsinnlagt på ubestemt tid med mindre det er tale om en observasjon på inntil ti dager.
- Ikke noen representasjon for pasienten. Ikke noen eksterne som vurderer saken, for eksempel dommer. Formalia kontrolleres av kommisjonen på sykehuset, men så lenge du ikke aktivt klager, kontradiksjon er fraværende og representasjon er ennå ikke etablert, så er det legens ord som de facto styrer saken.
- Klager du ikke, så skjer det ikke noe ytterligere før din lege sier at nå er du ferdigbehandlet. Under denne tid kan du faktisk bli lagt i reimer og bli fullt fiksert i en seng om du er urolig. Frarøvet kontakt med omverden om det vurderes som ditt beste. Få din mobiltelefon inndratt om du er ukritisk i bruken og medisinert med depotinjeksjoner med psykofarmaka.
Alle disse forholdene er det legen som avgjør, men de skal vedtas. Disse vedtakene er de facto unntatt kontradiksjon og innsyn fra en oppnevnt advokat. Om du som pasient ikke klager eller at andre oppfatter at du klager, så blir dette i sin ytterste konsekvens din situasjon i et livslangt perspektiv.
Så er du heldig og får uttrykket aktivt at dette vil du ikke være med på. Du vil klage til kommisjonen. Først da får du oppnevnt en advokat og hvor det senest innen 14 dager skal avholdes et møte der kommisjonen skal ta stilling til din klage. Kommisjonens vedtak er ikke tidsbegrenset. Riktignok kan du klage på ny om seks måneder, men du har ikke oppnevnt advokat fra kommisjonen avslutter sitt arbeid første gang og frem til du på ny kan klage etter seks måneder. Dette med mindre du ønsker domstolsbehandling, men det er kun i et mindretall av alle saker som det skjer, men mange nok jf. mine tidligere leserinnlegg.
Psykiatriske pasienter går til domstolene når de ikke får hjelp i helsevesenet
Slik kan psykiatriske pasienter få like god rettssikkerhet som varetektsfengslede
Innen psykiatrien kan det være tale om livsvarig tvang og livsvarig tvangsmedisinering. Representasjon, kontradiksjon og klagebehandling er avhengig av aktivitet og vilje fra pasientens side og kun når pasienten aktivt klager sin nød. Jeg vil sitere en profilert norsk psykiater som for mange år siden sa i retten som sakkyndig dommer til en svært syk pasient «Det friskeste ved deg er at du protesterer mot systemet».
Mitt retoriske spørsmål blir da; Hva med alle de som ikke kjenner eller ivaretar sin klagerett? Jeg tror at flertallet av det norske folk er enig med meg når jeg sier at i psykiatrien må det være trygge og sterke garantier for og strenge krav til rettssikkerhet og domstolskontroll. Den det gjelder har som hovedregel ikke gjort noe galt, men er rett og slett syk.
Det er en underlig konstruksjon at legens funksjon i prosessen ofte blir å være statens prosessfullmektige samtidig som legen i neste omgang skal samarbeide med pasienten.
Hvorfor er det ikke slik da? Hva er realiteten i det som da skjer rettssikkerhetsmessig innenfor psykiatrien? Den juridiske kompetansen kan være ymse blant medisinsk personale. Det foretas riktignok både formalia kontroller, halv- og helårskontroller av kontrollkommisjonene, men disse er mer eller mindre prisgitt behandlende leges syn når pasienten selv ikke er til stede eller representert ved disse kontrollene.
Mitt anliggende er verken å kritisere de eksisterende kontrollinstansene eller helsepersonell. De er hardt arbeidende mennesker som opererer innenfor de rammer lovgiveren gir de. Det er norsk lov som må endres og ressursbruken økes. Arbeidsdelingen bør klargjøres ved at leger behandler og kontrollører kontrollerer.
Mitt anliggende er heller ikke å spille ut en svak gruppe, de varetektsfengslede, mot den gruppe som jeg mener er utsatt i dette innlegget. Mitt anliggende er å spørre lovgiveren hvorfor psykiatriske pasienter gis dårlige rettssikkerhet enn det som blir de til del som håndteres av strafferettspleien?
Slik jeg ser det skal enhver tvangsinnlagt pasient bli representert fra det øyeblikk han/hun innkommer til akuttmottaket. Saken bør sendes til en dommer senest innen 48 timer. Enten det blir en kontorforretning eller et møte så skal pasienten være representert i relasjon til dette og få mulighet til å høres. Kontradiksjon bør ivaretas like mye innenfor psykiatrien som innenfor strafferettspleien.
Avgjørelsen skal være tidsbegrenset og dermed gi behandler nødvendig inspirasjon til aktivt å følge opp behandlingen og i forlengelsen av det avgi rapport til dommeren ved periodens utløp og eventuelt begjære forlengelse. Sykehusets jurist bør kunne ta seg av dette og dermed kan legen fokusere på behandlingen og ikke på jusen.
Det er en underlig konstruksjon at legens funksjon i prosessen ofte blir å være statens prosessfullmektige samtidig som legen i neste omgang skal samarbeide med pasienten. La legen slippe det og overlat prosessen til dem som arbeider med slikt. Norsk advokatstand er godt rustet til å gi enhver klient, også psykiatriske pasienter, gode og fornuftige råd om hvordan de skal forholde seg dersom de ønsker å høre på rådene og er veiledningsbare.
Rapporten kritiserte også Norge for å ikke følge anbefalingene fra andre FN-organer som har uttrykt bekymring for tvangen i psykiatrien i Norge.
FNs torturkomité har kritisert Norge for utstrakt bruk av tvang innenfor psykiatrien og Norge har ikke tatt dette innover seg under henvisning til en slags «god vilje» om at det vil føre til at syke mennesker ikke vil få den helsehjelp de har krav på. I en parallell rapport til den 8. periodiske rapporten fra Norge til FNs torturkomité, ble det påpekt at Norge har et høyt nivå av tvang i psykiatrien, og at dette kan utgjøre en form for tortur eller umenneskelig behandling.
Rapporten kritiserte også Norge for å ikke følge anbefalingene fra andre FN-organer som har uttrykt bekymring for tvangen i psykiatrien i Norge.
Rapporten foreslo noen tiltak for å redusere tvangen og beskytte pasientenes menneskerettigheter, som å endre loven om psykisk helsevern, å styrke pasientenes rett til informert samtykke, å tilby mer frivillig og brukerstyrt behandling, og å overvåke og evaluere bruken av tvang, altså nettopp det som er mitt anliggende her; Styrke pasientenes rettssikkerhet i form av representasjon, kontradiksjon, periodiske tettere kontroll og ikke minst hurtighet i saksbehandling og inspirasjon til helsepersonell om å være aktive i behandlingen.
Jeg kan ta innover meg synspunktet om at for stramme grenser for bruk av tvang i psykiatrien kan føre til at mange pasienter går glipp av behandling, men det betyr ikke at vi skal fire på kravene til at også syke mennesker har krav på sivilisert rettssikkerhet og representasjon.
