– Når et barn ikke klarer å komme seg på skolen, påvirker det hele familien, og det får ofte konsekvenser for jobblivet. Jeg har møtt mange slitne mammaer som har møtt veggen, forteller Helene Ruud Lunner.

Hun har 25 års erfaring som lærer, skoleleder og rådgiver, og har også selv opplevd å ha et barn som strever med skolehverdagen.

I dag jobber hun som pedagogisk-psykologisk rådgiver i skolen, i tillegg til at hun tilbyr kurs og veiledning for dem som har barn med vansker i skolen.

– Skolevegring har blitt en stadig større utfordring. Bare i år har det vært en stor økning av fortvilte foreldre som har tatt kontakt med meg fordi barna får mer og mer fravær. Jeg vil anslå at jeg har hatt nærmere hundre henvendelser bare om denne problemstillingen siden nyttår, sier hun.

Hun opplever at pandemien har forverret situasjonen.

– I løpet av pandemien har det vært mange endringer i skolehverdagen som har bidratt til at flere elever opplever større utfordringer. Foreldre forteller at barn som hadde vansker tidligere, nå opplever en forverring, og flere føler seg utrygge i skolehverdagen. En del har også blitt hengende lenger og lenger etter faglig, og mistet troen på egen mestring, sier hun.

Tok opp kampen

Selv kaller Lunner seg «løvemamma».

– Sønnen min hadde flere diagnoser og utfordringer som gjorde at han trengte ekstra hjelp. Da han gikk i 3. klasse, foreslo skolen at han skulle være med vaktmesteren og gjøre morsomme ting i stedet for å følge undervisningen. Da ble jeg en løvemamma – jeg bestemte meg for å gjøre alt jeg kunne for at han ikke skulle falle ut av skolen, forteller hun.

I dag er sønnen voksen og har ikke bare fullført og bestått videregående skole, men også gjennomført høyere studier og fått seg drømmejobben.

– Det er vi stolte av. Det hadde ikke skjedd om vi hadde fulgt skolens råd, sier hun.

Hun mener fagpersoner gjør så godt de kan, men at mange ikke har nok kunnskap om hvordan de kan hjelpe elever med skolevegring.

– Det kan lett bli en dårlig sirkel, der det settes inn tiltak som ikke hjelper, og som i stedet kan gjøre situasjonen verre for eleven. Da blir det krevende å være foreldre, og ofte skaper det en dårlig relasjon til skolen. Man havner i en situasjon som blir stadig mer fastlåst, der foreldrene føler de ikke får hjelpen de trenger, mens skolen mener de har satt inn tiltak. Foreldrene som tar kontakt med meg, er gjerne fortvilet, sier hun.

Flere unge borte fra skolen: – Mangler hjelp fra kommunen

Hun understreker at tiltakene må skreddersys hver enkelt elev og utfordring.

– Skolevegring begynner alltid med noe. Det kan være mobbing, dårlig relasjon til læreren eller faglige utfordringer. Hvis man kartlegger årsakene og kommer tidlig inn med tiltak, kan de fleste elever hjelpes, sier hun.

I tillegg til kurs og veiledning har Lunner også en gratis Facebook-gruppe. Hun mener fellesskapet med andre i samme situasjon er viktig.

– Jeg følte meg veldig alene da sønnen min strevde med skolen. Noe av det aller vanskeligste er å føle at man ikke får til det alle andre foreldre får til. Mange foreldre opplever stor grad av skam for at de ikke mestrer å få eget barn på skolen. Da hjelper det å vite at man ikke er den eneste, sier hun.

Utforsker skolevegringsmysteriet

Ole Jacob Madsen og Gaute Brochmann er aktuelle med boka «Skolevegringsmysteriet. Historien om hvorfor barn og unge sitter alene hjemme i stedet for å gå på skolen».

I boka utforsker de hvordan det har seg at stadig flere elever tilsynelatende ikke klarer å gå på skolen.

– Skolevegring kan fort føre til en skyttergravskrig, der foreldrene skylder på skolen, mens skolen peker på foreldrene. Men årsaken er gjerne sammensatt og handler om en kombinasjon av både skolen, hjemmet og samfunnsutvikling for øvrig, sier psykologiprofessor Ole Jacob Madsen.

Ideen til boka oppsto da Brochmann jobbet med boka «De digitale prøvekaninene», om innføring av iPad i skolen.

Da oppdaget han en ny elevgruppe: De som ikke klarte å delta i undervisningen i klasserommet, men i stedet fulgte undervisningen digitalt fra gutte- eller jenterommet. Han tok kontakt med Madsen, som har skrevet om unge og psykiske helse i bøker som «Generasjon prestasjon» og «Livsmestring på timeplanen».

– De siste Ungdata-undersøkelsene viser at stadig flere har negative skoleerfaringer, særlig i ungdomsskolen. Det er både en økende andel som gruer seg til skolen, som kjeder seg på skolen, og som opplever skolen som stressende. Skolevegring kan ses som et symptom på at flere mistrives på skolen, forteller Madsen.

Nøyaktig hvor mange som ikke klarer å møte på skolen, er det ingen som vet.

– Det er kritikkverdig at det ikke finnes noen statistikk over omfanget av skolefravær, men mye tyder på at det er en økning, både i Norge og land som Danmark og Sverige, sier han.

– Det mest nøyaktige anslaget man har i Norge, er en kartlegging Utdanningsnytt laget. De innhentet tall fra 32 kommuner, som viste at 3,7 prosent av elevene var borte i mer enn en måned. Regnet om til landssnitt tyder det på at 22.000 elever i grunnskolen har bekymringsfullt mye fravær, forteller han.

Mer presentasjoner

I boka trekker Madsen og Brochmann fram en rekke årsaker til at omfanget av skolevegring har økt. En av dem er at det har blitt større krav til hva elevene skal mestre, langt ned i barneskolen.

– Innholdet i skolen har endret seg de siste tiårene. Man har mindre kateterundervisning og mer undervisning der elevene må bidra aktivt, som gruppearbeid og presentasjoner. Der man før kanskje kunne sitte og drømme seg litt bort på bakerste rad, er elevene i dag mye mer eksponert for sine medelever. De elevene som ønsker fritak, ønsker vanligvis ikke fritak fra prøver, men fra presentasjoner, sier Madsen.

Skolen har dessuten blitt mer teoretisk, og det er få alternativer til 13 års skolegang.

– Det er ikke så mange år siden man kunne droppe utdannelse og gå rett ut i arbeid, sier han.

Wenche og Wibeche hjelper barna tilbake til skolen: Her er deres beste råd

Han påpeker at fritt skolevalg og karakterbasert opptak ser ut til å bidra til å skape ytterligere stress hos de unge.

I boka trekker forfatterne fram det japanske fenomenet hikikomori, et fenomen hvor unge, særlig menn, ikke bare vegrer seg for å gå på skolen, men isolerer seg fullstendig.

– I Japan er presset på de unge enda større. For noen blir det for mye, og løsningen blir å trekke seg unna, forteller Madsen.

Et tilleggsmoment er at det å trekke seg tilbake på gutte- eller jenterommet har blitt langt mer attraktivt enn det var for noen tiår siden, både i Japan og Norge.

– Hvis du var hjemme fra skolen tidligere, var det begrenset hva det var å finne på. I dag har skolen konkurranse fra andre fellesskap, for eksempel i spillverdenen, sier han.

Endret foreldrerolle

Når eleven ikke kommer på skolen, er det lett for skolen å skylde på foreldrene. I boka trekker Brochmann og Madsen fram at endringer i foreldrerollen kan ha skapt større rom for å få lov til å bli hjemme.

– Man har gått fra en autoritær til en mer empatisk foreldrerolle. Det er mye bra med det, men det kan også føre til at man blir for ettergivende overfor et barn som ikke vil på skolen. Samtidig behøver det ikke være sånn, skolevegring er et sammensatt fenomen, og i noen tilfeller gjør foreldrene tilsynelatende alt rett uten at det hjelper, sier han.

Madsen påpeker at selve begrepet «skolevegring» er omdiskutert, fordi det legger skylden på eleven.

– Noen mener man burde kalle det for skoleutstøting eller skolefravær. Vi snakker jo ikke om jobbvegring hvis en arbeidstaker ikke klarer å møte opp, sier han.

Han mener løsningen på problemet først og fremst ligger i skolen.

– Årsakene til skolevegring handler nok både om hjemmet, skolen og samfunnet. Men vi har de foreldrene vi har, og det samfunnet vi har. Hvis vi lager en skole som flest mulig trives i, vil det gagne alle elevene, ikke bare de som faller utenfor.

Hva er skolevegring?

Skolevegring skiller seg fra skulk ved at eleven ønsker å gå på skolen, men ikke klarer det. Ved skulk, derimot, er fraværet karakterisert av liten motivasjon for skolen og skolearbeidet eller en negativ holdning til skolen.

Kjennetegn på skolevegring:

  1. Eleven har motvilje mot å gå på skolen og et relativt høyt fravær.
  2. Eleven er vanligvis hjemme når hen skulle vært på skolen, og foreldrene er klar over dette.
  3. Eleven viser et følelsesmessig ubehag som angst eller tristhet når hen snakker om skolen.
  4. Eleven viser ellers ingen alvorlig antisosial eller normbrytende atferd.
  5. Foreldrene ønsker, og har prøvd, å få barnet til å gå på skolen.

Kilde: Boka «Skolevegringsmysteriet».

Trine er skremt av lærerkutt i Harstad: – Vi får en negativ spiral av problemer