Gå til sidens hovedinnhold

Hei sann, tuneflue, sa du?

Les den ukjente historien om Tuneskipets skjebne, om fluene som var en pine for vikingene, om pandemi og vaksine, og hvorfor flua den dag i dag en plage i daværende høvdig Evje-Sindres rike. Alt med tydelig skråblikk.

Skråblikk Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Det er en kjensgjerning at Tuneskipet ble funnet for vel 150 år siden, og at det kom for en dag etter uttak av jord fra haugen det lå begravet i. Det var broren til bonden som drev Nedre Haugen gård på Rolvsøy i daværende Tune herred, som forsynte seg, riktignok der andre allerede hadde vært på plyndringstokt.

En dag kom han helt inn til skipsrestene. I de gamle ekeplankene lå det bitte små egg verken han eller noen andre visste om. Nesten usynlige egg for den som ikke gransket jordmassene med arkeologisk presisjon, fra insekter som heller ingen dalevende mennesker kjente til.

Funnet av rester av trevirke, det vil si ekeplanker med nagler som så ut for å være fra en båt eller et større skip, førte til en stor, men dessverre noe forhastet og uforsiktig innsats for å grave ut resten av skipet. Som kjent ble det som kunne berges av skipsrester fra haugen etter en tid fraktet til Oslo, der bevarte deler av Tuneskipet siden ble gjenoppbygd og utstilt, med diverse større og mindre arr fra spader og andre manuelle utgravingsredskaper.

Nok om det. Denne historien handler mest om bakgrunnen for at Tuneskipet grunnstøtte og ble hauglagt, og hvordan funnet av det førte til at et ukjent, utdødd insekt gjenoppsto. ... og fortsatt preger tilværelsen til mange mennesker.

Tunefluene var godt kjent i vikingetiden, om enn uten å bli omtalt som tuneflue. Den betegnelsen er knyttet til fluenes arnested og utbredelsesområde, etter funnet av Tuneskipet.

At disse fluene plaget og til dels terroriserte menneskene der de ynglet og livnærte seg, var forsøkt formidlet til ettertiden i form av en runetavle. Denne hadde dessverre ingen så langt funnet og derfor heller ikke «lest», da bondens bror gjorde det avgjørende masseuttaket i haugen. Enn så lenge var tuneflue derfor en godt bevart historisk hemmelighet.

Les også

Luftbåren plageånd er tilbake – sammen med brennær'n

Noen uker etter at de først avdekkede tuneflueeggene ble tilført oksygen, ble den aktuelle brorens nysgjerrige nabo, Runar, stukket eller bitt av noen insekter verken han, kjerringa eller naboen hadde sett eller hørt om før. Etter atter noen dager hadde Runar klødd seg til blods, i aktiv selvhjelp med lindring av ubehaget fra stikkene. Til slutt måtte han smøre seg inn med datidens liniment, gjørmebad inneholdende lere fra Visterflos bredd.

Da kløen fortsatte etter tre dager ikledd kun selvpåført gjørme, innså han at virkningen var minimal fordi lera tørket inn og falt av i store flak. Runar bestemte seg da for å legge seg i vannkanten og la den vasstrukne gjørma helbrede kløen over tid. Der ble han liggende en stund, tydeligvis med avtagende kløe. Etter tre døgn vendte Runar tilbake til gård, kjerring og unger, som hadde bidratt til at sjuklingen overlevde på tørt brød og vann.

Kroppsvarmen hadde han klart å holde på ved å rugge kroppen dypere i gjørma da kvelden kom. Siste natta han lå i elvekanten sov han dårlig fordi et eller annet gnagde mot hofta. Da eldstesønnen kom med frokost morgenen etter, fikk Runar hjelp med å grave opp den gjenstanden som hadde forstyrret nattesøvnen.

Etter mye strev dro de opp en lang og flat sten, og da var sønnen like gjørmete som faren. De brukte bøtta som det hadde vært drikkevann i til å kaste elvevann på hverandre, og stenplata.

– Hei sann, sa Runar, nyvasket, kløfri og ved godt mot.

– Det er fullt av skrifttegn her, sikkert runer! ropte han begeistret til sønnen som også var kliss naken, i ferd med å skylle den verste gjørme ut av klærne.

– Ja, og da kommer det sikkert fra skipet i haugen, kanskje det er et brev de mistet da de dro skipet på land, foreslo sønnen, Rune.

– Uansett må vi finne en som kan tyde skrifttegnene, og fortelle oss hva som står der.

– Ja, sa Rune. Da får vi sikkert vite hva som skjedde, og hvorfor skipet ligger her.

Flere dager senere kom en professor fra Universitetet i Oslo til Nedre Haugen gård, for å bistå med tolking av budskapet på stenplata. Da hadde også professor Oluf Rygh ankommet med en liten stab, som skulle stå for utgravingen av Tuneskipet. De hadde ikke avsatt mange uker, og var selv etter datidens forhold enkelt utstyrt. Snart hadde de gravd seg ned i og gjennom den interessante delen av haugen, med hakker, spader og dess like. Fornøyd kunne Rygh og staben hans konstatere at de hadde gravd frem et vikingeskip, hvilket var en stor sensasjon. Alle skipsrestene de hadde funnet ble samlet og mellomlagret, i påvente av transport til Oslo.

Professor Birk Brynjeson, som skulle dechiffrere runetavlen, så raskt at det ville ta tid, for det var mye informasjon, tettskrevet og ristet på plass uten klart atskilte linjer.

Han trakk seg tilbake, og fikk låne et lite stabbur til studerkammer, med oppfølging fra tjenestepiken Astrid. Der kom Brynjeson etter mye strev og stadig flere avbrytelser, siden det etter hvert viste seg at han hadde en nesten umettelig behov for nærhet, frem til at budskapet måtte være ristet av en i mannskapet på Tuneskipet.

Det fremkom at mannskapet underveis til et sommerstevne på Nes, der de skulle være statister i en dramatisering av livet til bronsealdersmeden Thune, hadde havnet midt i en fluesverm av bibelske dimensjoner. Under den panikkartede flukten Brynjeson forsto de måtte hatt for å unnslippe de grusomme bittene og de livstruende følgene, hadde de grunnstøtt og måttet rømme fra elvebredden ved gården som da hadde navnet Nedre Flatmark.

Av runetavlen fremgikk videre at også rormannen måtte ro. Svermen av tunefluer hadde gjort sikten minimal, det var som å navigere i tåke. Derfor kjørte de skipet fast i gjørma på bredden av Visterflo. Mannskapet flyktet umiddelbart etter grunnstøtingen, for å komme unna de fordømte fluene, som man mistenkte for spredning av en gift som førte til en smertefull død, eller enda verre; et smertefullt liv.

De som skjønte sammenhengen mellom giftfluene og ferskvann bosatte seg nærmere sjøen, i Torsnes, nåværende Fredrikstad og Onsøy. De andre vendte hjem, og fortsatte uvitende om konsekvensene, å inngå i næringskjeden til flua.

Det vil si, en av mannskapet flyktet ikke. Det var sekretæren, som var skriftlærd, etter å ha besøkt likesinnede i klosteret Erectus upon Man, mens de andre plyndret og voldtok nonnene i naboklosteret St. Sunniva by Proxy. Han måtte fullføre de påbegynte runetavlene, så beretningen om det fatale flueangrepet og nye erkjennelser rundt forebygging av stikk og mulig immunitet kunne komme fremtidige generasjoner til gode. Han hadde nemlig på egen hånd, helt tilfeldig funnet løsningen på smitte- og vaksineproblematikken. Han hadde selv blitt immun etter ufrivillig å ha fortært en sverm av tunefluer. De må feilaktig ha trodd at den vidåpne kjeften hans i det stumme redselsskriket han oppviste da svermen kom rett imot, var selveste perleporten, med utsikter til evig frelse.

Les også

Olav den Heldige, mer ellevill enn noen gang

Da sekretæren forlot skipet hadde han ristet to runetavler til, egentlig tre. Den ene til den nærmeste bonden, med beskjed om å begrave skipet i en haug og samtidig kvitte seg med noen han ikke likte eller noe han ikke hadde bruk for.

Den andre var til den lokale høvdingen og hærføreren Evje-Sindre, med kopi til nabohøvding og hærfører Jon i Nygar’n.

De ble bedt om å iverksette strenge tiltak, gjerne en form for nedstengning av samfunnet, for å få folk til å holde seg hjemme og inne. Det ville begrense og kanskje stoppe flueplagen, før de risikerte smitte mellom mennesker og en mulig pandemi.

Dersom smitten skulle holdes på eller helst under R-tallet 1, måtte høvding Evje-Sindre for en periode be alle innbyggerne om å holde seg hjemme med lukket døråpning og stengte vinduslemmer, med ett viktig unntak. Det var å gå ut for å fange sin egen rasjon av tunefluer, og svelge hver sin dose. Overseidmannen fikk et spesielt ansvar for å følge opp alle med spisevegring, eller unnasluntrere. Voksne skulle svelge minst 20 tunefluer, helst hunner like før egglegging. Barns dose tilsvarte antall leveår, kjønnsmodne hunner ble anbefalt fra puberteten.

Jon i Nygar’n ville på sin side avvente utviklingen og se an behovet for vaksinering, hvilket alle overseidmennene gikk god for. De var ikke direkte berørt, slik han og ledergruppen vurderte situasjonen rundt Glommas utløp. Ledergruppen besto foruten Jon selv av eldre forhenværende høvdinger, det vil si den ene som ikke hadde avgått som følge av drap, og en av overseidmennene. De møttes på den åpne hovplassen, en glenne midt inne i den lille Lykkebergskogen, slik at folket kunne følge forhandlingene. De ble fort enige om å utarbeide en plan for å håndtere mulige pandemier.

– Bare ikke denne, som Jon i Nygar’n sa, -for den er ikke en reell trussel for oss. Det er bare en innlandsepidemi.

Det den skriftlærde sekretæren ikke så i tide da han omsider skulle forlate skipet som sistemann, var det kaoset av årer som de flyktende roerne hadde etterlatt på bredden. Det var som å hoppe uvitende ned i et mammut mikadospill der sjansene for å komme seg ut med livet i behold var små. Da han etter store strabaser kom seg fri, hadde han berørt eller flyttet på alle årene og mistet runetavlen med informasjon til allmuen. De tre tavlene til bonden, Evje-Sindre og Jon i Nygar’n leverte han på gården, der trellen Svartolf måtte sverge en ed på å ri så fort han kunne, om nødvendig med bruk av flere hestekrefter, med budskapet til de to høvdingene.

Sekretæren avsluttet oppdraget og arbeidsforholdet med å levere de tre tavlene til bonden, og så ved selvsyn at to av dem ble overlevert Svartolf.

Så lenge han levde angret ekssekretæren beslutningen om å gå på dagen, uten å lete opp den forsvunne runetavlen eller riste en kopi. Han kunne laget en ny, som frilanser, men ville ikke risikere å komme på kant med fagforeningen «Ingen nåde». Dessuten var han allerede redd for hevn, gjengjeldelse eller drap fordi han som ikke-seidmann hadde publisert en kur mot flueepidemien. En mulig varsler var nok til å sende både han og vaksineprogrammet i døden.

Han trodde seg tryggere når han ikke lenger fremsto som krigersk viking. Så trygg at han stakk innom Nes og beklaget forfallet fra statistene, på sin vei til farsgården ved Tunevannet. Da hadde Svartolf allerede byttet hest for andre gang, nettopp på Nes, der storbonden sto slukøret tilbake med to halvdøde hingster i havnehagen og så langt etter Svartolf på hoppa han var redd skulle sprenges på sin ville ferd mot Lykkebergskogen.

Ekssekretæren fryktet represalier i lang tid, særlig etter at det ble klart at epidemien var over allerede før høsten kom. Han var redd for beskyldninger om trolldom og magi. Men Evje-Sindre skrøt uhemmet av ikke-seidmannen, snill som han var, og takket via plakater påtegnet død flue og tommel opp, alle som hadde fulgt vaksinerådene.

Tunefluene hadde nemlig dødd i hopetall, dels som følge av den ekstreme tørken, og for øvrig av mangel på friskt menneskeblod, det vil si blod uten motgift.

Flokkimmunitet var oppnådd i Evje-Sindres rike, og uten rent blod fra innbyggerne ble ikke tunefluene kjønnsmodne.

Det store flertallet fluer kunne heller ikke fly så langt som til Jon i Nygar’ns rike. Dessuten ble de sjøsyke hvis de kom for nær kysten. De mest vågale tunefluene hadde under et rekognoseringstokt mot sør visstnok styrtet på Isegran. Som kamikazepiloter hadde de stupt mot jorden på grunn av kvelende oppstøt.

Ingen av disse høvdingene, men heller ingen andre visste da at en eggleggende tunefluemor døde da vikingeskipet buklandet ved gården Nedre Flatmark ved Visterflo, men at eggene hennes overlevde i en hermetisk lukket lomme inntil en jernnagle mellom to skipsplanker i forstavnen.

Mer enn 800 år senere satt Birk Brynjeson med en ny forklaring på tunefluenes historiske livssyklus og Tuneskipets endelikt. Astrid ble med professor Brynjeson da han etter fullført oppdrag vendte tilbake til Universitetet i Oslo for å skrive og publisere sin avhandling. Før publikasjonen «Heisann, tuneflue – sa du? Den ukjente historien om Tuneskipets skjebne» gikk i trykken hadde Birk fått enda en akademikersønn med kona og sekretæren Astrid hadde født hans to første døtre, eneggede tvillinger.

Mer enn 900 år senere ble Tuneskipet rekonstruert og montert i en permanent utstilling i det nybygde Vikingeskipsmuseet på Bygdøy. Flere skip er funnet senere, og klok av spade (les skade) har arkeologer i ettertid vært langt mer forsiktig enn Oluf Rygh var.

Runar fikk stor oppmerksomhet for å være den første med bitt fra et til da utdødd insekt. En kollega av Brynjeson, en kvinne som hadde fulgt interessert med på hva Birk gjorde av funn på Nedre Haugen gård, rapporterte om de sensasjonelle bittene og familiedramaet hjemme hos Runar i en bok som ble en bestselger. Forfatter Mai Alundes boksuksess het Tunefluenes historie.

Siden tunefluene likevel ikke var utryddet herjer de fortsatt i Sindres rike. Nå er det den muterte betaversjonen som dominerer, langt mindre giftig enn den opprinnelige alfastammen som terroriserte vikingene. Dessuten svermer ikke betafluene som bibelske gresshopper og jager heller ikke i flokk. Derfor trenger ikke innbyggerne spesielle tiltak i Sindres regi, det er nok å holde seg innendørs med stengt dør og lukkede vinduer i den forholdsvis korte perioden tunefluene herjer.

Jon, nå supplert med Ivar, ivrer for alt som gagner Nedre Glomma, også Sarpsborg. Men han er forholdsvis lite opptatt av eller bekymret for flueproblematikken hos naboen. Bare sin egen. Han øver, kan informerte kilder røpe, og knyter nok snart sin egen flue, så opptatt som han er av å synes i det politiske landskapet. I sympati med Sindre og hans flueofre bør tversover’n utformes som tuneflue, gjerne en rødlig alfahann. Det vil garantert bringe lykke i maktens korridorer.

Kommentarer til denne saken