Hei, dere som styrer landet vårt: Jeg er veldig bekymra. Og en dose redd, forvirra og sint.

Bildet er fra Ambjørnrød skole fra før koronaen, og brukes kun for å illustrere en klasseromsituasjon. Arkivfoto: Erik Hagen

Bildet er fra Ambjørnrød skole fra før koronaen, og brukes kun for å illustrere en klasseromsituasjon. Arkivfoto: Erik Hagen

Av

Jeg er nemlig lærer, og de siste månedene har det gått opp for meg at man som lærer er unntatt rådene fra FHI. Ikke på fritiden, altså, men når man er på jobb.

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Hei, dere! Dere som styrer landet vårt, eller de det måtte gjelde. Det er noe jeg må dele med dere. Jeg er nemlig bekymra, veldig bekymra. Og en dose redd, forvirra og sint, om jeg skal snakke rett fra levra (og det har jeg for så vidt lært at man alltid skal gjøre).

En pandemi er over oss. Vi har kjempet oss gjennom den ene stormen etter den andre de siste ti månedene. Noen ganger har vi lagt til havn, vi har fått pustet litt ut, men så har det liksom blåst opp igjen, og vi har vært klare til kamp. I alle fall de fleste av oss. Norges innbyggere har drevet en nasjonal dugnad. Den tyngste dugnaden jeg har overvært, noe som i grunn ikke spiller noen rolle: Det er verdt det!

Og det er der vi kommer inn på tematikken: Jeg er BEKYMRA! Over nyheter og gjennom FHI sine retningslinjer skapes et bilde av at pandemien nå har eksplodert. Vi er på ny ute i en ganske hard storm. Smittetallene har skutt i været, mange er syke. Jeg hører om nye smitterekorder, positive tester og debatt om hvorvidt det skal være portforbud eller ei.

Og midt oppe i det står jeg. En lærer, som daglig har rundt 100 nærkontakter når resten av befolkningen kun får ha ett par.

Akkurat nå står jeg med beina planta på to ulike kontinenter, og om ikke det var nok, har kontinentene begynt å flyte hver sin vei. Venstrebeinet følger med kontinentet som er på vei vest, mens høyrebeinet helt ufrivillig må henge med kontinentet som beveger seg mot øst.

Jeg velger å kalle hele scenarioet «Kontinenter på avveie». Slik som Istid 4, ja, det er nemlig en del likheter her! For å komme til poenget: En del av hverdagen min er fylt med munnbind, litervis med antibac, sosial isolasjon og Kolonial.no. Hjemme hos oss tar vi pandemien seriøst, noe man skal og bør, tenker jeg, og en del av det innebærer å følge rådene fra FHI.

Vi, mannen min og jeg, legger vekt på å ha få nærkontakter. Både for å beskytte andre og oss selv. Det siste året har vi brukt tusenvis av kroner (jeg orker ikke en gang å telle) på antibac og Pepsi Max levert på døra, men det må til. Vi er jo rammet av en global krise, en pandemi.

På en annen side innebærer også hverdagen min det faktum at jeg har mellom 50 og 100 nærkontakter. At jeg er tett på både elever, kolleger og andre voksne hver dag. At jeg møter på jobb med en liten antibacflaske på lomma, som jeg fyller opp hjemme hver ettermiddag, men uten noen annen form for beskyttelse. At jeg må oppholde meg inne i et klasserom sammen med 50 ulike ungdommer hver dag. At jeg står opp på morgenen og lurer på om jeg er smitta eller ikke. At jeg går hjem fra jobb og er usikker på hvor mange jeg faktisk har vært i direkte nærkontakt med denne dagen.

Leserbrevet fortsetter under avstemningen.

Jeg er nemlig lærer, og de siste månedene har det gått opp for meg at man som lærer er unntatt rådene fra FHI. Ikke på fritiden, altså, men når man er på jobb. Jeg siterer fra FHI sine nettsider, «Råd til alle i befolkningen», og jeg gidder ikke en gang å si noe mer. Jeg tror det taler for seg selv:

  • Husk god hånd- og hostehygiene.
  • Hold 1 meters avstand til andre enn de du bor med. Unngå fysisk kontakt, inkludert håndhilsing og klemming.
  • Risikoen for smitte er høyere innendørs enn utendørs, særlig i små og dårlig ventilerte rom (Kommentar: Ehm, definisjonen på et klasserom?).

For å samle trådene: Jeg er bekymra. Jeg anser ikke meg selv som et egoistisk menneske, men nå vil jeg gjerne stille spørsmålet: Hvor er mine rettigheter? Hvorfor skal ikke jeg og min yrkesgruppe ha rett til å følge anbefalte og pålagte retningslinjer fra FHI?

Jeg skriver ikke denne teksten for å skape en debatt rundt temaet hjemmeskole. Det skal også sies at jeg ikke vil kommentere om dette er en passende løsning på utfordringen vi står ovenfor. Men jeg vil gjerne ytre at jeg begynner å lide under denne kontinentaldriften.

Det drar og tøyer i sener og muskler jeg ikke visste jeg hadde. Snart går jeg i spagaten, og det skal understrekes at min kropp overhodet ikke er i stand til det (da må i så fall noen melde meg på et turnkurs, eller noe).

Jeg ønsker så sårt at det store krateret som har oppstått mellom mitt privatliv og min arbeidshverdag kan minskes noe. For jeg blir gjerne med på den nasjonale dugnaden videre, men jeg forventer faktisk at også jeg skal kunne føle meg rettferdig behandlet, selv om jeg står i førstelinja og har ansvar for en gjeng med vakre ungdommer.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken