Etter at Brundtlandkommisjonen la frem sin rapport Vår felles fremtid i 1987 har uttrykkene bærekraft og ansvar for fremtidige generasjoner inntatt en selvfølgelig plass i vokabularet til enhver med selverklært rettferdighetssans. Tilsynelatende er det noe progressivt ved å ikke begrense rettferdighet til å kun gjelde for nåværende generasjoner, men å la det omfatte også fremtidige generasjoner.

Hva er så problemet?

Det er mange forbedringer av dagens samfunn fremtidens generasjoner kunne ha nytt godt av å arve. Bedre infrastruktur, sekstimersdag, rausere velferdsordninger, bedre medisiner. Kun fantasien setter grenser hva fremtidige generasjoner ville satt pris på.

Allikevel appelleres det sjeldent til ansvaret for fremtidige generasjoner på noe annet enn to felt: Mindre oljepengebruk og lavere CO2-utslipp. I diskusjoner om disse temaene dukker derimot dette ansvaret opp hver gang. Oljefondet har det sågar som et slagord på sin egen nettside.

Men er det virkelig slik at fremtidige generasjoner har interesser av lavere oljepengebruk?

Sparingen til staten Norge er hinsides enhver sammenligning. I skrivende stund er oljefondet verdt i overkant av 11.000 milliarder kroner, mer enn seks ganger størrelsen på statsbudsjettet. Den allerede strenge handlingsregelen som ble innført i 2001, om å kun bruke 4 prosent av fondet hvert år, ble justert ned til 3 prosent i 2017.

Nå tas det til orde fra flere hold, blant annet fra sjefen for SSB, Geir Axelsen, om å stramme inn handlingsregelen igjen, denne gang til kun å bruke kontantstrømmen fra investeringene, det vil si aksjeutbytte fra aksjene, kupongrenter fra obligasjonene, leieinntekter fra eiendommene og kontantstrømmen fra infrastrukturinvesteringene.

I praksis vil det si at verdistigningen i et selskaps aksjer som skjer ved at overskuddet brukes til å gjøre nyinvesteringer eller kjøpe opp en konkurrent ikke blir regnet med i avkastningen som kan brukes, men blir værende i fondet.

Verdens mest sparete stat skal spare enda mer, angivelig av hensyn til fremtidige generasjoner.

Lavere offentlig budsjetter har imidlertid også en annen effekt. De som lever av eget lønnsarbeid har interesse av høye lønninger og gode velferdsordninger. De som lever å kjøpe andres arbeidskraft har interesse av at denne arbeidskraften er å finne så billig som mulig på markedet.

Den enorme sparingen sørger for at lønnspresset ikke blir for stort og at det fortsatt eksisterer en arbeidsløshet på et visst nivå. Slik sikres konkurransedyktige priser på norske arbeidere.

Dette er til fordel for noen fremtidige generasjoner, for eksempel de fremtidige arvingene til de nåværende tobakksarvingene i Andresen-familien, da også fremtidens Andresener vil finne billige nok lønnsarbeidere på markedet.

Men at dette skal være en fordel for det store flertallet av fremtidige lønnsarbeidere er mildt sagt tvilsomt.

Det er heller ingen som vet hva Norges enorme finansformue blir brukt på i fremtiden. Den kan like gjerne gå til militær opprustning som til bedre helseberedskap.

Det andre området hvor hensynet til fremtidige generasjoner brukes som argument for en politikk som i praksis bidrar til å senke levestandarden til nåværende generasjoner er CO2-utslipp. Ingenting bidrar mer effektivt til å senke levestandarden for folk med vanlige inntekter som høyere energipriser fordi energi er en innsatsfaktor i nesten alt som konsumeres.

I spørsmålet om CO2-utslipp skal jeg imidlertid passe meg litt, for jeg har en lei tendens til å bli klimaskeptiker etter at jeg har fått i meg et par øl bare for å se om det er mulig å få fyr i teltet.

Siden jeg er noenlunde edru når jeg skriver dette skal jeg ikke uttale meg om et såkalt forskningsfelt ingen vanlige mennesker er ment å kunne sette seg inn i.

I stedet skal jeg konsentrere meg om et lite paradoks.

Den menneskelige handlingen som får størst betydning for fremtidige CO2-utslipp er å få barn. Setter man barn til verden går klimagassutslippene opp i et helt liv. Om vi av hensyn til fremtidige generasjoner skal la være å få barn for å få ned CO2-utslippene, ender vi paradoksalt nok i den situasjonen at det beste vi kan gjøre for fremtidige generasjoner er å sørge for at de aldri eksisterer.

Også i CO2- spørsmålet er det imidlertid en liten gjeng som går i pluss.

For mens de som lever av å selge seg som lønnsarbeidere skal leve et mer pietistisk liv, regner det statsstøtte på kapitalister som vil satse på grønn energi.

Slik begrepet brukes i praksis virker det som om fremtidige generasjoner primært er en manøver for å dekke over interessemotsetningene innad i de nåværende generasjonene.

Filosof Morten Johansen fra Torpeskolen filosofifabrikk holder foredraget Har vi ansvar for fremtidige generasjoner? torsdag 7. april kl. 19:00 på Litteraturhuset Fredrikstad. Arrangement holdes i samarbeid med Human-Etisk Forbund Fredrikstad.