Det som normalt skulle være nyhetssendinger, er blitt en tirade av sykdomshistorier og gjentatte formaninger som alle har hørt tusen ganger før. I tillegg dukker det opp råd til ofte stilte spørsmål, og en av gjengangerne er hvorvidt det går an å klemme bestemor. «Du» sier reporteren på TV-skjermen og ser meg inn i øynene som om tanken på en slik intim nærhet til min bestemor som døde i 1911 er noe som opptar tankene mine.

Helt absurd egentlig, helt til det slår meg at henvendelsen ikke gjelder meg eller noen av oss andre som har nådd en viss alder. Vi snakkes ikke til, men om, som en sårbar gruppe som alle må ta hensyn til. Vi eldre, som i noen sammenheng gis skyldes for at de unge blir fratatt sin frihet.

Den sosiale juleølen skal den ensomme ikke ha.

«Det er barn og unge som har lidd mest» er blitt en uttalt sannhet fra politikerhold, og jeg får heller risikere misunnelseskortet om jeg ikke uforbeholdent deltar i hylekoret over utsatt russetid og begrenset sosial løssluppenhet. Vi gamlinger har dog ikke glemt, og vi forstår de unges frustrasjoner, akkurat som vi forstår de lidelser denne tiden har forårsaket for mange, uansett alder.

Men det er faktisk en vesentlig forskjell. De unge har muligheten for å gjenopprette sosialt vennskap senere, mens tiden renner ut for de gamle. Det er nemlig ikke alle eldre som faller inn under kategorien pleietrengende sårbare, slik de omtales gjennom sine yngre familiemedlemmer og ikke som selvstendige individer med meninger og behov utenom det å klemme barnebarn.

Nå er jeg av de heldige, som verken sliter med sykdom eller ensomhet. Likevel plager det meg å se hvordan mennesker rundt meg blir borte, litt etter litt. Altfor mange i tunge yrker forsvant før pensjonsalderen, men fortsatt finnes de som oppsøker det sosiale livet, enten det er et kafébesøk eller en øl på stampuben. De møtes gjerne på små steder hvor de kan treffe likesinnede og slå av en prat.

Nå er ikke jeg særlig bevandret i utelivet her i byen, men det jeg har sett virker til å støtte trenden med at de små privatdrevne stedene sliter med å overleve, der de som tilhører de store kjedene får all støtte og oppmerksomhet. Nå kom også den totale skjenkestoppen, og dermed hjalp det lite hvor nesten hysterisk smittekontrollen har blitt utført, for den sosiale juleølen skal den ensomme ikke ha, den som verken har råd eller plass til å invitere 10 – 20 personer til juleselskap hjemme.

Jeg mener det grenser til hjerterått å nekte mennesker i sine siste år å møtes over en øl eller to i juletiden. Neste år kan det være for seint.