Fredrikstad kommune har nå to ganger sett bort fra min legeattest og avslått søknad om parkeringstillatelse for forflytningshemmede, eller handikapparkering som det heter på folkemunne. Etter en 8 måneder lang prosess er saken nå sendt videre til et klageutvalg, jeg håper de omgjør vedtaket og ber også kommunen om å gjennomgå rutinene sine.

Ifølge kommunen oppfyller jeg ikke kravene i forskrift om parkeringstillatelse for forflytningshemmede, dette til tross for at jeg har en legeattest som ettertrykkelig slår fast det motsatte. At kommunens utvalg velger å sette vurderingen til sakkyndig lege til side, og selv vurdere at min forflyttningshemmelse ikke er alvorlig nok, uten å innhente andre opplysninger, føles utrolig provoserende.

Det kan virke som forflyttningshemmelse etter utvalgets syn er begrenset til ben eller ikke ben. Selv har jeg lungesykdommen KOLS og lider av det legene kaller dyspne. Dette vil si at jeg ikke kan gå mer enn maks 40 meter uten hvile og at jeg er avhengig av et oksygenapparat for å fungere. Anstrengelse forverrer min tilstand ytterligere og blir sterkt frarådet av lege. For meg er dette særdeles forflyttningshemmende.

I vedtaket peker kommunen også på at mine «særskilte behov» for parkering ikke er store nok, her vurderer de regelmessigheten av parkeringsbehovet. Dette er en praksis kommunen tidligere har fått kritikk av sivilombudsmannen for. Kommunen har nemlig ikke, ifølge sivilombudsmannen, hjemmel for å kreve at parkeringsbehovet skal være av en «regelmessig og hyppig karakter».

Det kan på ordlyden i vedtaket virke som regelmessighet og hyppighet fra kommunens side er vektlagt og knyttet til arbeid. For en ufør pensjonist så dreier mine regelmessige gjøremål seg naturligvis ikke om arbeid, men først og fremst om å komme meg til legebesøk og om å i det hele tatt komme meg «ut døra».

Å kunne dra på en kafé for eksempel er tilnærmet utelukket hvis ikke jeg vet på forhånd at det er mulig å parkere i nærheten.

Det er klart at parkeringstillatelser for forflytningshemmede skal være forbeholdt nettopp forflytningshemmede og at dette nødvendigvis må gjelde for en begrenset gruppe. Det er også klart at det må gjøres en grundig vurdering av hver enkelt søknad og at tillatelser ikke kan gis til «alle og enhver», men jeg stiller fortsatt spørsmålstegn ved hvor smalt dette nåløyet skal være?

For min del så fører dette nåløyet til at jeg nærmest blir stengt inne i egen bolig, det føles urettferdig og veldig begrensende.

Jeg har stor forståelse for at kommunen må begrense biltrafikk til og fra sentrum både av miljøhensyn og for å unngå trafikkproblemer, men dette kan ikke gå på bekostning av folk med reelle behov. Jeg kan ikke ta med meg et oksygenapparat på 20–30 kilo på verken buss, ferge eller sykkel, jeg kan heller ikke gå særlig mer en 40 meter av gangen, det tillater ikke lungene mine.

Et parkeringsbevis kan virke som en smal sak for en kommune som skal utføre en rekke oppgaver og ta en rekke hensyn, men for meg handler dette om å fortsatt ha tilgang til det offentlige rom selv om jeg er syk.

Det har stor innvirkning på min livskvalitet.

For egen del håper jeg klageutvalget gjør en ny vurdering, for andre innbyggere som må igjennom den samme prosessen håper jeg kommunen tar en gjennomgang av rutinene sine og sikrer at folk med reelle behov faktisk får oppfylt disse.