Det er jaggu ikke lett å være påstått sosialist og politiker, og samtidig prøve å bli folkekjær. Først blir man som regel konfrontert med sine ungdommelige «synder», da man kanskje litt halvblindt sprang rundt og hyllet de store helter som Marx, Lenin, Stalin, Mao, Hoxha, Kim Il-sung og Pol Pot.

Som kjent sanne og folkekjære demokrater alle sammen.

Så henger enkelte seg opp i at man i dag blander begreper som demokrati og folkelig væpna revolusjon. Som om det skulle være noen forskjell på det? Ikke høster man heller anerkjennelse for å prate om arbeidsfolk – bare fordi man aldri har hatt en «årntlig jobb og møkk under negla», men stort sett drevet med tvilsomme studier, rødvinskvelder og politikk.

Hva skal man da gjøre for å nyte respekt og bli populær – ja rett og slett folkekjær?

Jo, man kan «gi bort» strøm, stenge den private barnehagen fordi noen har tjent penger, reversere fylkessammenslåing, skjelle ut ACER og eliter (hvem nå det er), profitører og eventuelle nyutreiste skatteturister.

Alt for fellesskapets beste. Eller man kan avstå «lønnsforhøyelse»!

Nå går jo ikke den norske staten spesielt dårlig. Det er jo heller ikke noen planer om å redusere virksomheten, flagge ut «produksjonen» eller trappe ned antallet plasser på Stortinget fra de 169 som er der i dag. Derfor er det ikke for å redde «arbeidsplassene» at enkelte politikere nå vegrer seg for å få «lønnstillegg» og dermed sprette over den grensesprengende 1 million kroner i årlig godtgjørelse.

Dette handler vel derfor mest om ikke å bli «millionær» – det vil si, frykten ikke være som vanlig folk – altså folk flest.

For vi vanlig folk tjener visst rundt halvparten, uansett om man regner gjennomsnitt eller sikter på den berømte medianen – det vil si midt i røkla. Og det er klart at det er langt tøffere å betale strømregning, banklån, husleie, kommunale avgifter, barnehage, drivstoff på bilen, bompenger, mat og drikke, klær og fritidsaktiviteter og alt det andre som «detter inn» i nettbanken hver måned med halvparten enn med «helparten».

For folk flest har vel heller ikke fri pendlerbolig, reisegodtgjørelse, dagpenger, subsidiert kantine og andre frynser som kan gjøre hverdagen litt enklere.

De fleste av oss klarer seg likevel. I hvert fall de som spiller på lag med en annen å dele utgiftene med.

Hvordan single har det, tør jeg derimot ikke tenke på når enkelte utgiftsposter som man faktisk ikke kan kontrollere, dobles eller enda verre over natta.

Da høres det kanskje greit ut for en politiker å stå frem og si: Jeg er en av folket, og i solidaritet vil jeg ikke bli millionær!

Som om det hjelper en dritt.

Ingen som tjener mindre vil merke noen ting om 169 stortingspolitikere vil forbli på 987.997 kroner i året i stedet for å ta imot 2.7 % i «lønnstillegg» (som i frontfaget) og tippe over på sjusifra og bli blant de rundt 200.000 borgerne som

allerede er der.

For det blir ikke noe mer «utjevning» eller utarming ved å avstå.

Derfor fremstår det hele som bortkasta symbolpolitikk og ren feighet å prøve å være som vanlig folk.

For kjære stortingsrepresentanter: Dere fortjener godtgjørelsen! Dere gjør en jobb som de fleste av oss vanlig folk ikke ville hatt om den hadde blitt kastet etter oss.

Dere prøver hver dag å få til det umulige.

Dere står i dritten og blir hemningsløst skjelt ut daglig.

Dere har ansvar for at butikken går rundt og at nærmere 5.5 millioner nordmenn har det så bra som overhodet mulig.

Så stå ikke der med påtatt bøyd hode og lua i hånda. Dere er den ufortjent utskjelte eliten og dere fortjener virkelig hver eneste krone.