Det alle prekær om, men få tør å preke

Magne Aasbrenn møtte Ingeborg Moræus Hanssen i tv-debatt om østfolddialekten tidligere i uken.

Magne Aasbrenn møtte Ingeborg Moræus Hanssen i tv-debatt om østfolddialekten tidligere i uken. (Foto: )

Av
DEL

Les Fredriksstad Blad i en hel måned for KUN 1 kr!

SpaltistGod Helg:

Så er det dialektdebatt igjen. Østfold-dialekt. Fredrikstad-dialekt. Er den pen eller stygg? Er den seriøs, eller bare egnet til å kødde med?
Det begynte med Martin Beyer Olsens standup-nummer på NRK. Deretter dialektpolitiet – les Språkrådet – som skulle ha seg frabedt denne nedlatenheten overfor østfolddialekten.

Videre dukket Magne Aasbrenn opp hos han Ole Tørp – unnskyld Torp – i Aktuelt på NRK. Der var også Ingeborg Moræus Hanssen, som tro det eller ei, er fra Sarp.
Ho syns at østfolddialekta er en revydialekt. Og bare det.


Sånn ruller det og går. En stund, så faller Østfold og Fredrikstad tilbake igjen i det normerte bokmålets rike.
For kanskje vi skal slutte å romantisere nå? Stikke – ikke bare finger'n - men hele neven i jorda og erkjenne faktum.
Østfold-dialekten står ikke sterkt. At den dessverre og muligens er i ferd med å dø ut.


Ikke blant 50- og 60-åringene på Selbak. Men blant ungdommene. Ta deg en tur på en videregående skole og lytt. Dialektbruken er ganske tynn.
Oppsøk en barnehage. Smårollingene høres ikke ut som de kommer fra Fredrikstad, men fra Østlandet et sted.
Men det er ikke det verste.


Dersom Østfold-dialekten skal få et oppsving og bli tatt alvorlig – så må våre fremste kvinner og menn gå i bresjen. Våre ledere. De som er på tv. De som har medvind i livet og som du ser på Litteraturhusets scene og i paneler på folkemøtene.
Men nesten ingen av dem tør å preke dialekt. LOs Tor Arne Solbakken er et hederlig unntak. Han prekær dialekt og prekær seriøst.

Lytt til lederne fra andre deler av landet. Erna Solberg fra Bergen, Hadia Tajik fra Rogaland, Per Sandberg fra Trøndelag og Sigjørn Johnsen fra Hedmark.
De bruker dialekten sin uten blygsel. Mens politikerne fra Østfold feiger ut. Alle som en.

Når en østfoldpolitiker går av toget på Oslo S, og ser Stortinget i det fjerne, så skjer det noe med ham eller henne. De mister sin lokale selvtillit og prøver å skjule sitt opphav etter beste evne. Svein Roald Hansen, Ingjerd Schou, Ulf Lerstein, Bengt Morten Wenstøb og alle de andre.

De har lært at skal de komme seg gjennom maktens labyrint, så nøttær e ente. Det er bare å legge igjen dialekten i Vestby og stige av på Oslo S som en kloning fra Ullern.

Eller er det virkelig slik? Dennis Storhøi kunne i et intervju i bladet forleden fortelle at hans dristige bruk av Østfold-dialekt trolig hjalp ham med å komme inn på Teaterhøyskolen.

De over 50 husker statsstipendiat og arkeolog Erling Johansen. Han hadde ikke behov for å skjule sitt dialektale opphav. Det var heller ikke til hinder for at han ble en aktet fagmann og tv-personlighet i sin samtid.

Det samme med Gunnar «Stabbur» Nilsen. Det går an å preke dialekt og ha suksess samtidig. Men det krever at man tør.

John Johansen, Kulturjournalist

De har lært at skal de komme seg gjennom maktens labyrint, så nøttær e ente. Det er bare å legge igjen dialekten i Vestby og stige av på Oslo S som en kloning fra Ullern.

Artikkeltags