Det har vært noen rare år for reiselivet. Vi gikk fra en ganske så bekymringsfri hverdag og business as usual til total stillstand. Det var som å bråbremse på en stille, humlesurrende og varm landevei. Totalt havari. Heldigvis så er vi en hardfør bransje som har smil som en del av uniformen.

Det ble samling i bånn, og en lang vei tilbake. Nå er vi her igjen, litt klokere, men ikke fullt så sikre på at det alltid ordner seg til slutt.

Før bremsene slo inn var reiselivet mest opptatt av vekst. Bærekraft sto i skyggen og kremtet. Vi tok den inn i planer og prosjekter når den ble for høylytt. Ikke for at noen spurte etter den, men fordi vi forsto at det var lurt. Og at fremtiden vår behøvde den. Men vi forsto ikke helt hvordan vi skulle håndtere den, og hvilken rolle den skulle fylle i hverdagen.

Da vi kom ut på andre siden av pandemien var fremtiden ikke som før. Reisemønsteret var annerledes, preget av restriksjoner, streik, krig og en klode som nærmer seg kokepunktet. Verden har blitt mørkere. Det er som om skyggen av Mordor sakte siver mot oss. Bærekraft er ikke lenger en floskel på papiret. Det er en kraft vi må bruke i hverdagen for å få kloden til å bære, og bære over med oss.

Det er lett å bli motløs, men det har aldri vært viktigere enn nå å finne motet til å løse utfordringene, og å holde det oppe. Det gode vertskapet og møter mellom mennesker er viktigere enn noen gang. Restauranter, hoteller og kulturscener kan synes som steder benyttes på fritiden, når det finnes tid og råd. Det kan synes som en bransje som ikke er bærende og nødvendig for næringsutviklingen i en by og på et sted. Mens det er nettopp disse stedene som gir oss avkobling og frakobling, som får oss ut av skjermer og nyheter og gir oss pust og puls.

Det er lett å se seg blind på årsverk og skatteinntekter, og glemme at omdømme og attraktivitet først og fremst er følelsesstyrt. Det er summen av alt, og det koker ned til det vi liker og det som gir livskvalitet. Det er det vi lever for. Og som stadig flere lever av.

Det er krevende å stå i front ved bordet, i resepsjonen og på scenen når krisen så vidt er avverget, når kommunekassa er tom, når posisjon er viktigere enn løsning og når fagforeningene skyter fra hofta. Gjestene er tilbake, men skuta er lekk og underbemannet.

Det er nå besøksnæringen behøver oss, og vi behøver dem som mest. Vi behøver møtene og gleden det gir for å finne styrke til å ta innover oss den verden vi har skapt. Og for å gjøre noe med det. Tenk på det neste gang du møter et smil ved bordet, i resepsjonen og på scenen. Tenk over den verdien som du ikke ser, men som er med på å gi byen flere besøkende og borgere. Og som gir deg en by som lever.

Det kortreiste blir stadig viktigere, og den lokale identiteten og autentisiteten er byens egentlige salgsvare. Miljøsertifisering og ansvarlig drift er hygienefaktorer som alle som driver næring må levere på. Vi har nådd et alvor som ikke har kjent på før, og som ikke forsvinner. Fremtiden ligger i det nære, i det lille hver av oss makter å forandre. For kloden, for byen og for hverandre.