Gå til sidens hovedinnhold

Gi økt lønn – ikke applaus!

«Kriser kan gjøre at klasseskillene vokser raskere. Regjeringa har stått bak historisk store bevilgninger fra fellesskapet til private bedrifter. Det har skjedd uten at det har blitt stilt krav til eierne om ikke å ta utbytte.»

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I løpet av fjoråret fikk helsearbeiderne applaus, lovord og folkets tillit under pandemien. Hvorfor får de ikke mer betalt da?

I august 2020 kom endelig frontfaget i gang med det koronautsatte lønnsoppgjøret som setter føringene for resten. Det var stor bekymring for virkningen av korona en, og resultatet ble:

● Et generelt tillegg til alle på kr 0,50 pr. time

● Minstelønnssatsene heves med mellom kr 7,50 pr. time og kr 8,50kr pr. time

● For de forbundene med som har lokale forhandlinger ble rammen på 1,7 prosent

I år var det alle industriforbundene i LO som startet lønnsoppgjøret. Med koronarestriksjoner og usikkerheten hengende over oss i et år, og en bransje som hotell- og restaurantnæringen hvor ansatte mer eller mindre har vært permittert i et år, ble resultatet:

● Et generelt tillegg til alle på kr 2,25 pr. time

● Minstelønnssatsene heves med 1 pr. time

● For de forbundene med som har lokale forhandlinger ble rammen på 2,7 prosent

● LO gikk inn i forhandlingene med ett ultimatum på 2,8 prosent som er den samme som prisveksten er forventet. Altså reallønnsnedgang på 0,1 prosent

Dette vil da sette standarden for forhandlingene for de ansatte i offentlig sektor. Det betyr en reallønnsnedgang etter et år i frontlinjen fordi frontfaget legger føringene for lønnsoppgjøret.

LO sa etter oppgjøret at de utjevner forskjellene. Dette er etter vår mening en hån mot alle arbeiderne både i privat og offentlig sektor når forhandlerne godtar reallønnsnedgang. Er det greit? Er det takken de får for innsatsen de har gjort under denne pandemien?

De har stått midt i det og bekjempet koronaen i over ett år. Krisa har vist at velferdstjenestene våre er samfunnskritiske, og en viktig del av beredskapen. Barnehager og helsetjenester er avgjørende for å få samfunnet vårt til å gå rundt. Noen av landets aller viktigste jobber gjøres på gulvet i velferdsstaten, av folk vi sjelden leser om i avisa. Mye pent har blitt sagt om helsearbeidere og andre, men applaus betaler ikke regninger eller gir mat på bordet.

De trenger flere kollegaer så bemanningen kan bli forsvarlig. Mange som jobber ufrivillig deltid bør få tilbud om heltidsstillinger. Slik kan vi styrke beredskapen og få flere i jobb og en anstendig lønn. Velferdsordninger er ikke en dyr luksus vi bare så vidt bør ta oss råd til, eller en byrde på næringslivets rygg. Gode, felles velferdsordninger er en forutsetning for verdiskaping og et fungerende samfunn.

Koronapandemien viser oss verdien av et sterkt felles velferdssamfunn og alle som jobber der. Den globale helsekrisa viser hvor viktig det er med nasjonal selvberging og samfunnsstyring. Vi må bli mindre avhengige av usikre internasjonale forsyningslinjer og kommersielle produsenter.

Dagens regjering har delt ut krisepakker til bedrifter for at de skal overleve koronakrisen. Noen av dem delte ut utbytte til sine aksjonærer før de søkte om koronakompensasjon. Er dette bra for sosialdemokratiet?

Det har vært umulig å få gjennomslag for krav om utbyttestans for bedrifter som mottar krisestøtte, og krav om husleiekutt fra rike gårdeiere. Hotellkonger og eiendomsbaroner, som Petter Stordalen og Christian Ringnes, synes myndighetene gjør for lite for næringslivet. Men selv har de hatt solide marginer i gode år, og skjermet overskuddene sine fra lokale lønnsoppgjør og de ansatte som skaper verdiene. Det er en overhengende fare for at krisepolitikken som føres av regjeringa sender regninga til fellesskapet, mens den økonomiske eliten nok en gang sitter igjen med gevinsten.

Kriser kan gjøre at klasseskillene vokser raskere. Denne våren har hundrevis av statlige milliarder gått til å møte konsekvensene av koronapandemien. Regjeringa har stått bak historisk store bevilgninger fra fellesskapet til private bedrifter. Det har skjedd uten at det har blitt stilt krav til eierne om ikke å ta utbytte. Dermed risikerer vi at fellesskapet tar tapene, mens noen få velstående sitter igjen med gevinsten.

Lavtlønte ble truffet hardest av den første permitteringsbølgen. Nedstengingen av samfunnet satte velferden på prøve og rammet tilbudet til sårbare grupper.

Flere hundre tusen er nå arbeidsledige. Mange uten jobb eller annen inntekt havner i, eller lenger bak i, en NAV-kø som er lengre enn noensinne. Krisa har vist oss at ordningene for inntektssikring var for dårlige allerede før den inntraff. Det er også innført et skille mellom de som ble arbeidsledige før og etter koronakrisa rammet. Uansett når man mistet jobben er virkeligheten den samme: kostnadene like store og krisa like reell. Derfor trengs det rettferdig inntektssikring for alle arbeidsledige.

Gi økt lønn – ikke applaus!

Les også

Da sykepleieren Maria (38) fikk årets lønnsoppgjør på konto, måtte hun nesten le

Kommentarer til denne saken