I 80 dager har vi nå vært vitne til at et land har gått til angrep på et annet etter langvarig agitering for å få eget folk til å akseptere krigen. Selv kaller ikke Russland det noen krig, men mener at det bare er en rettferdig, militær operasjon.

Heldigvis har omverdenen tatt knallhardt standpunkt i okkupasjonsforsøket, satt i gang effektive sanksjoner og tatt imot millioner av flyktninger. En veldedighetsdugnad til etterfølgelse. I Norge har vi satt av egne budsjetter både i kommuneseksjonen, flyktningehjelpen og i skoleverket for å ta imot nødstedte fra krigsområdet i Ukraina.

Vi blomstrer av velvilje for de okkuperte og setter hardt mot overgriperne. Flott!

Et annet sted i verden fortelles det en annen historie hvor et folk har levd og strevd for å få et utkomme i et karrig landskap i mange hundre år. For drøyt hundre år siden startet konflikter med innvandrende mennesker av en slekt som selv mener å ha hevd på områdene, selv om slekten har vært fraværende i nesten 2000 år.

14. mai 1948 erklærte sionistene i området staten Israel for dannet og fra den dagen har en langsiktig terrorisering av befolkningen i området pågått. Over en million mennesker har vært fordrevet fra sine hjem med tvang, drap eller terror.

Under Israels angrepskrig i juni 1967 ble store landmasser okkupert hvor av en del er gitt tilbake til nabolandene. Men Vestbredden er aldri forlatt av Israel. Tvert imot har de tillatt og støttet en kolonialisering av området hvor nå 750.000, stort sett innvandrende, jøder med våpen i hånd har myrdet, fordrevet og terrorisert palestinere for selv å bygge sine egne landsbyer.

Alt sammen kontrollert av israelske soldater.

Til tross for at FN gang på gang har fordømt handlingene og konstatert at dette er brudd på Folkeretten. Noen kilometer lenger vest ligger Gazastripa. Her bor det 2 millioner mennesker trykket sammen på et areal som er ganske nøyaktig halvparten av Nedre Glomma-regionen. Israel (og Egypt) har gjerdet inn hele området og de kontrollerer alt fra vann- og strømforsyninger til mat og medisiner som kommer inn i området.

På sjøsiden kontrollerer den israelske marinen farvannet og fiskerne blir beskutt om de beveger seg for langt ut fra kysten. Med jevne mellomrom prøver befolkningen på Vestbredden og i Gaza å gjøre motstand mot okkupantene, hvilket de selvfølgelig har en folkerettslig rett til.

Da svarer okkupasjonsmakten med voldsomme represalier hvor mange sivile, og svært mange barn, blir drept. Til sammenligning mente FN at det per 1. mai var drept 3200 sivile i Ukraina (FN tror dog det reelle tallet er høyere). Det er forferdelig.

Israels terrorbombing av Gaza varer gjerne bare noen dager, men tar livet av nesten like mange – hver gang! Israels taktikk går ut på at hvis man fordriver en undertrykket befolkning langsomt, med apartheid, husrivelser, vilkårlige arrestasjoner og med hjelp av en sivil innvandringshær av nybyggere, vil verden etter hvert venne seg til det og likegyldigheten vil slå inn.

Med en arroganse ovenfor FN-resolusjoner og med massiv USA-støtte i ryggen, bør ikke sionistene frykte noen. Og slik arbeider tiden for okkupantene. I motsetning til i Ukraina hvor Russland verken har tid eller tålmodighet til å vente.

Egentlig har de to konfliktene, eller rettere sagt overgrepene, svært mange likhetspunkter. Russland tar livet av brysomme journalister og denne uka ble journalisten Shireen Abu Akleh drept dar hun dekket israelske soldaters voldelig aksjoner mot sivile i Jenin. Det blir et tankekors at vi omgås med disse menneskene som i full åpenhet undertrykker et annet folk.

Blant menneskene som representerer staten Israel på idrettsbanen, i kulturlivet, i økonomiske og samfunnsrelaterte sammenhenger er det mennesker som med stor sannsynlighet har vært med på overgrep og antagelig drap på palestinske barn. Kan vi leve med det? Eller burde vi stå opp for de undertrykte og si at dette finner vi oss ikke i?

Ikke sende våpen til de okkuperte som vi gjør i Ukraina-krigen – nei, vi bør heller kjøre sanksjonslinja, som er meget effektiv, og sette inn sanksjoner på alle plan mot okkupasjonsmakten inntil okkupasjonen opphører. Russland vil måtte knele for de massive sanksjonene, som Sør-Afrika gjorde det, og Israel vil måtte gjøre det samme – om vi tør.

For det kan ikke kalles annet enn feighet når norske politikere og organisasjoner lar dette maktmisbruket ovenfor en nærmest ubevæpnet okkupant fortsette. Hvorfor står ikke Norges Fotballforbund opp mot Israel som de har gjort mot Russland og Qatar? Hvordan kan vi omfavne crewet til Israel i MGP når det antagelig er noen i besetningen som har vært med på grusomhetene?

Fy skam til nordmenn som rettmessig støtter Ukraina, men som blåser i at palestinerne blir fordrevet med grov vold.