Furutun som «avlastingsanstalt»

FORKASTER FURUTUN:  – Denne gangen er det å håpe at kommunen tenker om igjen om hvordan den best fremmer gode inkluderende avlastningshjem, enheter i lokalsamfunnene, som styrker båndene mellom funksjonsfriske og mennesker med nedsatt funksjonsevne, mener Bekkevold.

FORKASTER FURUTUN: – Denne gangen er det å håpe at kommunen tenker om igjen om hvordan den best fremmer gode inkluderende avlastningshjem, enheter i lokalsamfunnene, som styrker båndene mellom funksjonsfriske og mennesker med nedsatt funksjonsevne, mener Bekkevold. Foto:

Av

Asbjørg Bekkeveld: – Vil dette nye Furutunsenteret oppleves som et hjem, som fremmer inkludering i nærmiljøet og samfunnsdeltagelse for beboerne, eller handler dette om segregering, å skille ut/ta bort barn og unge fra naturlige fellesskap?

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Furutun planlegges
som nytt kommunalt avlastningssenter i Fredrikstad kommune. 100 millioner kroner er planlagt benyttet for innbyggere med behov for et hjem (et sted å bo) i tillegg til sitt primære hjem. I saksfremstillingen og i innlegg i Fredriksstad Blad skrevet av ledere i Fredrikstad kommune går det frem at Furutun ikke skal være boliger/hjemmet til 39 innbyggere, men avlastning.

Ordet avlastning fjerner oppmerksomheten fra at det faktisk er barn og unge som trenger dette som sin «sekundærbolig». Når de bor på Furutun eller i andre boliger utenfor sin kjernefamilie, er det hjemmet deres, noen bor svært mange døgn i avlastningsboligen gjennom hele oppveksten. Vil dette nye Furutunsenteret oppleves som et hjem, som fremmer inkludering i nærmiljøet og samfunnsdeltagelse for beboerne, eller handler dette om segregering, å skille ut/ta bort barn og unge fra naturlige fellesskap?

Av avisinnlegg skrevet av Helene Saloua Apenes Matri, og debattinnlegg av Jon Erik Olsen, Facebook innlegg av ordfører Jon Ivar Nygaard savnes perspektiver på hvordan man fremmer samfunnsdeltagelse, lykkes med omvendt inkludering, skape gode åpne hjem i lokalsamfunnene. Det vil blant annet si med nærhet til primærhjem, skole og fritidsaktiviteter.

Dette er en argumentasjon for å holde sammen 39 svært ulike innbyggere innenfor en stor eiendom. Lenger kan man neppe komme fra idealet om inkludering og samfunnsdeltagelse for alle.

Jon Erik Olsen skriver at nåværende avlastningsboliger ikke fungerer tilfredsstillende, «på våre avdelinger er det vanskelig å skjerme enkelte brukere». Han argumenterer her for å etablere en gedigen avlastningsanstalt for 39 personer.

Helene Saloua Apenes Matri påpeker blant annet at det vil gi et faglig løft å samle alle innbyggere med behov for en «sekundærbolig» i et gedigent boligprosjekt. Disse innbyggerne er svært ulike, har svært ulike behov og interesser. Det er heller ikke slik at mennesker med samme diagnose blir naturlige venner. Som eksempel har vel ikke to personer i rullestol annet til felles enn at de trenger en stol som fremkomstmiddel.

Hvordan kan man da foreslå å bosette 39 barn og unge under samme tak som fast avlastningsordning? Helene Saloua Apenes Matri svarer på dette slik: «Vi kan finne gode løsninger på små sosiale fellesskap på Furutun, og med følelsen av å høre til noe mindre». Dette er en argumentasjon for å holde sammen 39 svært ulike innbyggere innenfor en stor eiendom. Lenger kan man neppe komme fra idealet om inkludering og samfunnsdeltagelse for alle.

Store institusjoner har gjennom historien bidratt til å skape frykt. Barn og familier i lokalsamfunnene utenfor holder avstand. Institusjoner fremmedgjør mangfoldet i samfunnet ved å samle de i institusjonspregede bygg. «De andre» de utenfor institusjonene, blir sjeldent kjent med enkeltpersonene innenfor. Dermed forsterkes segregeringen og mulighetene for samfunnsdeltagelse ytterligere.

Fredrikstad kommune erkjenner at de ikke har gode nok tilbud til de som trenger en bolig i tillegg til hjemmet i kjernefamilien (jf. tidligere nevnte referanser). Kiæråsen er blitt nevnt som eksempel på manglende perspektiver på boligplanlegging for mennesker med avlastningsbehov, en enhet i 2. etasje av en barnehage, trangbodd, og tett inntil trafikkert vei, med manglende uteplass osv. Denne gangen er det å håpe at kommunen tenker om igjen om hvordan den best fremmer gode inkluderende avlastningshjem, enheter i lokalsamfunnene, som styrker båndene mellom funksjonsfriske og mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken