Furutun-planene: Når byråkratene mister bakkekontakten

Linn Løvlie Slette er vernepleier og rådgiver i Stiftelsen SOR som arbeider for å fremme utviklingshemmedes rettigheter.

Linn Løvlie Slette er vernepleier og rådgiver i Stiftelsen SOR som arbeider for å fremme utviklingshemmedes rettigheter. Foto:

Av

– Hver gang jeg leser saker om bygging av store bofellesskap for mennesker med ulike funksjonshemninger finner jeg argumenter av arten: Økt kompetanse. Større fagmiljø. Høyt faglig nivå. Likevel viser forskning at dette ikke er tilfellet – snarere tvert imot.

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Den siste uken har det stormet rundt Fredrikstad kommune, og deres ønske om å etablere et felles avlastningstilbud med 39 avlastningsplasser for inntil 180 funksjonshemmede barn. Saken har til og med nådd Stortinget, og vi venter spent på svar fra Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF). I mellomtiden vil jeg kommentere innlegget fra Jon Erik Olsen, sykepleier og stabsleder for helse og velferd i Fredrikstad kommune.

Det paternalistiske byråkratiet

«Det er typisk norsk å være god» sa Gro Harlem Brundtland i sin nyttårstale 1. januar 1992. Men er det i andre enden typisk norsk å behandle funksjonshemmede dårlig?

I rapporten «Vi har også en stemme» fra Redd Barna, og rapporten «Inkluder oss! Vi må bli hørt og sett. Det handler om respekt.» skrevet av Stiftelsen SOR tar barn og voksne med utviklingshemming selv til ordet for at de møtes på en stakkarslig, medlidende og lite respektfull måte. I sistnevnte rapport trekkes «systemet» frem som den store stygge ulven – gjentatte ganger. Det er ekstremt positivt at vi har begynte å involvere de som råkes av «systemets godhet» i fag- og politikkutforming i Norge, men jeg er redd det tar flere år før deres meninger får fotfeste i kommunal tjeneste- og politikkutforming. For selv om vi befinner oss godt inn i året 2020, blir funksjonshemmede generelt, og utviklingshemmede spesielt, oversett og devaluert i saker som angår dem. For «systemet» vet jo så klart best.

Institusjonalisering!

Om nevnte avlastningstilbud blir effektuert, hvilke signaler sender dette til andre kommuner i Norge? Vil dette legitimere bygging av nye og store boformer for mennesker som trenger ulike former for bistand? Vil Fredrikstad kommune bli en foregangskommune for andre kommuner som tenker økonomi fremfor menneskeverd? Hvilken kompetanse vil et slikt senter tiltrekke seg?

Personlig ville jeg som vernepleier aldri ønsket å jobbe på en stor avlastning som dette. Mye fordi vi utdannes til å tenke stikk i strid med tankene som får råde i Fredrikstad kommune, og fordi en slik organisering stiller strenge krav til a) høy etisk bevissthet fra overordnet ledelse, b) faglig og tydelig ledelse, samt c) høy tetthet av kompetente, og høyt utdannede medarbeidere.

Ville du godtatt en slik samlokalisering for deg selv, for eget barn, eller for noen som står deg nær? Jeg bare spør.

Og forskning viser at større enheter har vanskelig for å etterleve både a, b og c. Og hva når barna blir større, og behovet for tjenester endrer seg; vil deler av avlastningstilbudet bli omgjort til faste bopeler? Får vi til slutt et skjermet tun for unge og voksne funksjonshemmede? Det er ett ord som står klart for meg. Institusjonalisering!

Olsen er selvfølgelig ikke enig, da han skriver i sitt innlegg at «Norsk Forbund for Utviklingshemmede beskriver kommunens planer om å samle avlastningen på Furutun som en reinstitusjonalisering av barn med særskilte utfordringer. Dette er en påstand vi ikke kjenner oss igjen i. Det er ikke kommunens intensjon å bygge en institusjon slik mange får assosiasjoner til ved dette begrepet.» Sist jeg sjekket (for få minutter siden) er avlastningstilbud til barn juridisk å regne som en institusjon. Og jeg tror samfunnet for øvrig, utenom Olsen så klart, vil karakterisere Furutun som dette. En institusjon. Kommunens intensjon slår fort sprekker i møte med samfunnets definisjonsmakt.

En argumentasjonsrekke med gufs fra fortiden

Jeg har spesielt merket meg tre argumenter fra Olsen det er verdt å kommentere.

1) «Utearealene på Furutun er godt skjermet, med umiddelbar tilgang til Fredrikstadmarka.»

Sentralinstitusjonene for mennesker med utviklingshemming lå også godt skjermet, ofte med tilgang til utmark.

2) «Vår begrunnelse dreier seg om både fag og økonomi. Faglig sett vil vi få et løft ved å samle avlastning på ett sted. Med flere ansatte på et sted vil vi få et styrket kompetansemiljø rundt de sårbare barna.»

Hver gang jeg leser saker om samlokalisering av tjenester og bygging av store bofellesskap for mennesker med ulike funksjonshemninger finner jeg argumentasjoner av arten: Økt kompetanse. Større fagmiljø. Høyt faglig nivå. Likevel viser forskning på feltet at dette ikke er tilfellet – snarere tvert imot. Lars Rune Halvorsen, førstelektor ved Høyskolen i Østfold, argumenterer evidensbasert i sitt avisinnlegg i Fredriksstad Blad (30. april 2020) om dette.

Både rapporten fra det landsomfattende tilsynet med kommunale sosial- og helsetjenester til barn i barne- og avlastningsboliger (2009), og rapporten fra det landsomfattende tilsynet i kommunale helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming (2016) støtter godt opp om Halvorsen sine argumenter. Førsteamanuensis Britt-Evy Westergård problematiserer også store enheter i artikkelen «Fører organiseringen av tjenester til eldre og personer med utviklingshemming til økt fare for koronasmitte, svekket selvbestemmelse og lav faglighet?»

3) «Fredrikstad kommune jobber etter lovkrav og bryter på ingen måte menneskerettighetene.»

Faglig forsvarlighet er et grunnleggende juridisk prinsipp i helse- og omsorgstjenestene. Det er vanskelig å tenke seg at 180 barn får faglig forsvarlig, trygg og individtilpasset hjelp sett i lys av innlegget til Halvorsen, og vedlagte rapporter. Er ikke brudd på faglig forsvarlighet et brudd med loven?

Både barnekonvensjonen og funksjonsevnekonvensjonen (CRPD) er tydelige på at barns beste skal legges til grunn. Barn og funksjonshemmede skal også høres i spørsmål som angår dem. Med mindre Fredrikstad kommune faktisk har snakket med 180 barn (og kommet frem til barnas reelle vilje) og pårørende om opprettelse av et felles avlastningstilbud – der alle mener Furutun er til de nesten to hundre barnas beste – da bryter de kanskje ikke med menneskerettighetene. Inntil Fredrikstad kommune med hånden på hjertet kan fremvise hundre prosent oppslutning rundt samlokaliseringen fra alle impliserte bevarer jeg min tro på at menneskerettighetene systematisk brytes i denne saken – som i så mange andre som angår funksjonshemmede.

Mindre tjenester, nedgang i sykefravær

Det er heldigvis ikke for sent å snu. 01. mai 2020 kan vi lese i Avisa Valdres (innlegget er dessverre bak betalingsmur) at sykefraværet i Nord-Aurdal kommune er veldig høyt i mange tjenester. I flere år har tjenestene til funksjonshemmede kommunen tronet øverst på listen over høyt sykefravær. Da er det verdt å feste seg ved denne kommentaren til ordfører Knut Arne Fjelltun (Sp):

– På de områdene som har omorganisert til mindre avdelinger i tilrettelagte tjenester, har det vært nedgang i sykefraværet. Det er interessant og noe som man kan ta med seg i det videre arbeidet.

Jeg merker meg at Olsen påpeker i sitt innlegg at «Furutun har flere innganger. Barn skal være i mindre enheter og vil derfor være sammen med få personale og andre barn.» Intensjonen er kanskje god, men i realiteten er jeg redd en slik organisering i andre enden vil medføre utrygghet for barna, personalmessig ustabilitet, høy andel ufaglærte i deltidsstillinger og til slutt skyhøyt sykefravær. Hva vil koste mest? Små og stabile enheter med kyndig veiledning fra et nyopprettet ambulant veilednings- og kompetanseteam, eller store enheter med høy turnover? Det er interessant i seg selv at avlastningstilbudet for noen fremstår som en god idé, sett i lys av viruset hele verden angripes av i skrivende stund.

Ville du godtatt en slik samlokalisering for deg selv, for eget barn, eller for noen som står deg nær?

Jeg bare spør.

Dette er saken:

Fredrikstad kommunes avlastningstilbud for personer med funksjonsnedsettelse er i dag lokalisert på fem steder i kommunen

Avlastningstjenesten har i dag tilhold på Kiæråsen (som kommunen eier selv og vil bruke til barnehage), Gamleveien (boligbygg som kommunen eier selv), Smaragdveien på Begby (som kommunen eier sammen med Begby Idrettslag), Strålsundveien (enebolig som kommunen eier selv) og Åsebråten (der kommunen leier plass). Kommunen har også dagtilbud og aktivitetstilbud i Bratlia (som kommunen eier selv)

Fredrikstad kommune kjøpte i 2017 Furutun i Oredalen av fylkeskommunen med tanke på å rehabilitere bygget og bruke det til tjenester for funksjonshemmede.

Ved behandlingen av årets kommunebudsjett, satte politikerne av drøye 53 millioner kroner til dette i investeringsplanen.

Nå er det klart at det vil koste over 100 millioner å sette i stand Furutun hvis man skal samle hele tjenesten der, slik både administrasjonen og flertallet i helse- og velferdsutvalget anbefaler.

Politikerne har også fått et alternativ som går ut på sette i stand deler av Furutun og bare flytte avlastningstjenesten fra Kiæråsen dit, mens de fire andre lokasjonene beholdes. Dette anbefaler rådet for mennesker med nedsatt funksjonsevne, men det fikk ikke flertall i helse- og velferdsutvalget.

Det er bystyret som gjør det endelige vedtaket 7. mai.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken