Furutun: Et kasuseksempel på en historieløs og diskriminerende tilnærming

Lars Rune Halvorsen og Janne Jarsletta-Halvorsen

Lars Rune Halvorsen og Janne Jarsletta-Halvorsen Foto:

Av

Saksfremlegget til administrasjonen mangler et av de mest grunnleggende premisset for hele barnefeltet, nemlig perspektivet «barnets beste».

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Furutun-saken har en rekke problematiske sider, og heldigvis ble saken nylig utsatt i Bystyret. Her blir det pekt på noen få, men til gjengjeld alvorlige problemer. Saksfremlegget til administrasjonen mangler et av de mest grunnleggende premisset for hele barnefeltet, nemlig perspektivet «barnets beste». Hovedpoenget er at administrasjonen legger opp til et segregert tilbud, og ser samtidig ut til å være blinde for at de ønsker å innføre en ordning som ikke ville vært mulig å innføre hos barn og ungdom uten samtidig å ha utviklingshemming og/eller utviklingsforstyrrelse.

For å starte med det historieløse så har denne saken en historisk tilknytning til en langvarig borgerettskamp for mennesker med utviklingshemming, sterkt påvirket av blant annet segregeringskampen som ble utkjempet av borgerrettsbevegelsen i USA på 1950-60-tallet. I det som har blitt kalt totalt-institusjoner, med fremvekst på starten av 1900-tallet og som avgikk med døden i 1991, var ideen at en kunne isolerer barn og voksen med utviklingshemming på egne avgrensede områder, helt adskilt den øvrige befolkning.

På de største institusjonene var livet organisert slik at mennesker med utviklingshemming ikke lenger var en del av samfunnet, og institusjonene opererte med alt fra egne spisesteder, frisører, leger, aktivitet- og jobbtilbud, og annet. Hovedpoenget var at det ble et sted for «oss» uten utviklingshemming ute i verden, og et eget sted for «dem» med utviklingshemming innenfor institusjonen, to verdener adskilt fra hverandre.

Gjennom 60- og 70-tallet ble tanken om segregerte tjenester for mennesker med utviklingshemming i økende grad utfordret av det som har blitt kalt den skandinaviske normaliseringsbevegelsen, anført av spesielt Bengt Nirje og Niels Erik Bank-Mikkelsen. Bevegelsen fikk først utbredelse i Sverige og Danmark, før den fikk fotfeste i Norge. Sentralt i modellen ligger en overbevisning om universelle rettigheter for borgere, og at også mennesker med utviklingshemming skulle ha en like selvfølgelig rett til å leve på sine respektive hjemsteder, under samme levekår, med rett til normal livssituasjon og de samme mulighetene som de øvrige medlemmene i samfunnet. Dette betyr blant annet en rett til å få tjenester fra det offentlige på samme måte som de øvrige i samfunnet, rett til normale boforhold, arbeidsforhold, skoletilbud, osv.

Forfatterne

Lars Rune Halvorsen er førstelektor og studieleder for studieprogrammene bachelor i vernepleie og mastergrad i psykososialt arbeid ved Høgskolen i Østfold. Styremedlem i NFU Nedre Glomma.

Janne Jarsletta-Halvorsen er spesialvernepleier i Råde kommune.

Tilbake til «barnets beste», så er dette et svært viktig begrep i norsk sammenheng og er forankret i både Barnekonvensjonen artikkel 3 og Grunnlovens § 104. Hvorfor er begrepet barnets beste relevant i Furutun-saken? Det mest åpenbare er at barn med utviklingshemming, først og fremt er barn. Dette er et poeng som er helt avgjørende å ikke miste av syne. Artikkel 3 lyder slik «Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn», og § 104 lyder slik «Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn».

Spørsmålet blir igjen hvilken relevans begrepet barnets beste har i sammenheng med Furutun-saken? Svaret på det spørsmål kan sees i uttalelsen fra Helse- og omsorgsministeren Bent Høie, i sitt tilsvar til representanten Bjørnar Laabaks formelle spørsmål i Stortinget: «Selv om avlastning i utgangspunktet er rettet mot pårørende, vil det i praksis ofte være vanskelig å trekke et skille mellom omsorgsyters og omsorgsmottakers behov. Dersom avlastningstiltaket ikke oppleves å ivareta omsorgsmottakers behov, vil det være vanskelig for pårørende å ta imot tilbudet uavhengig av pårørendes behov for avlastning. Jeg vil derfor understreke at i tillegg til utformingen av et forsvarlig tilbud for den pårørende, så skal avlastningstiltaket også omfatte et forsvarlig tilbud til den som har omsorgsbehovet. Forsvarlighetskravet utvikler seg i takt med anerkjent fagkunnskap, faglige retningslinjer og allmenngyldige samfunnsetiske normer og endringer i verdioppfatninger. Uttalelser fra Helsetilsynet, som representanten viser til, vil være relevante momenter i forsvarligetskravet som rettslig standard».

Her er det viktig å merke seg at utenom vage henvisninger til anonyme fagpersoner og fagforeninger, mangler saksdokumentene fullstendig referanser til anerkjent fagkunnskap og faglige retningslinjer på feltet. Dette er påfallende i en såpass omfattende sak, og av så stor betydning for en rekke barn med deres pårørende i Fredrikstad kommune. Det også åpenbart at det mangler vurderinger knyttet til allmenngyldige samfunnsetiske normer og endringer i verdioppfatninger, spesielt i overgangen fra segregeringsideologien som preget institusjonsperioden, til de nåtidige idealene basert på normalisering, integrering og inkludering.

I tillegg så understreker Høie følgende «… I Husbankens veileder for lokalisering og utforming av omsorgsbygg fremgår det at Barnekonvensjonen og FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne skal ligge til grunn for vurderinger og løsninger som velges. I samme veileder følger også klare anbefalinger om at det etableres små bogrupper, og hvordan private rom, fellesareal og uteområder bør utformes. I Husbankens forvaltning av investeringstilskuddet er det etablert generelle anbefalinger om antall samlokaliserte boliger. Dette en del av vurderingen knyttet til krav om normalisering og integrering. Husbanken har i møte med kommunen signalisert at prosjektets størrelse vil utfordre prinsippene for normalisering og integrering med tanke på finansiering gjennom investeringstilskuddet».

Noen kan fortsatt lure på hva som egentlig er koblingen mellom Furutun-saken, den historiske antisegregerings- og normaliseringskamp, og barnets beste? Her følger en punktvis liste med poenger som svarer på akkurat det spørsmålet:

(1) Det har ligget krystallklare føringer på feltet, i over 30 år, på at antallet boenheter i bofellesskap ikke skal overskride 4-6 leiligheter. Det finnes flere eksempler i Fredrikstad kommune, på en åpenbar vilje til å bryte de sentrale, politiske føringene der flere bofelleskap i kommunene allerede har nådd størrelser på alt fra 12 leiligheter og oppover.

(2) Husbanken som bistår med lån til byggeprosjektene fra kommunene, har registrert flere eksempler på kommuner som prøver å lure seg unna bestemmelsene – eksempelvis ved å bygge flere bygg ved siden av hverandre og dermed hevde at de verken bygger institusjoner, eller øker størrelsen på bofellesskapene. Alternativt, som i Furutun-saken, hevde at ettersom det fins flere innganger til bygget og som kan låses av som egne enheter, er ikke de blant juksemakerne.

(3) Det gjør administrasjonen, forhåpentligvis kun ut av uvitenhet, fordi de ikke definerer avlastning som en institusjon, men som et «tilbud» til omsorgsyterene i familiene.

(4) Imidlertid er dette snakk om barn som skal ha et omfattende tilbud om alt fra regelmessige enkeltovernattinger, overnattinger i helger til å bo på avlastninger over lengre tidsperioder.

(5) Det er snakk om en oppsamling av et stort antall barn med utviklingshemming- og/eller utviklingsforstyrrelse i et segregert tilbud, i en størrelsesorden som aldri ville ha blitt godtatt i det ordinære barnevernet.

(6) I det ordinære barnevernet med hjelpetiltak i hjemmet og plassering utenfor hjemmet, ville det vært fullstendig utenkelig at Bufdir/Bufetat hadde godtatt en institusjon av denne størrelsen. Der hvor barn ikke blir tilbudt beredskapshjem og fosterhjem, vil normen kun være få barn per plass av størrelsesorden 2-6 barn.

(7) Begrunnelsen til barnevernet, i det de ikke samler opp barn i store institusjoner, selv med egne innganger til enhetene, så skyldes dette blant annet at store institusjoner gang på gang har vist seg å være uforenlig med barnets beste. Barnevernet jobber med barnets beste som den overordnede normative føringen for arbeidet sitt.

(8) Den relevante forskjellen mellom barna som tradisjonelt mottar bistand fra barnevernet og barna som får bistand fra helse og velferd i Fredrikstad kommune, er at de førstnevnte barna har som hovedregel ikke utviklingshemming, og barna på avlastningen har utviklingshemming.

(9) Det er dermed påvist en systematisk diskriminering basert på diagnose og kognitive funksjonsnedsettelse.

Grunnen til at det nå er påvist en systematisk diskriminering, er følgende:

(10) Der hvor det er barn uten utviklingshemming, blir kunnskap om barnets beste basert på blant annet moderne utviklings- og tilknytningspsykologisk, og blir følgelig heller ikke plassert i tiltak i størrelsesorden over 2-6 barn.

(11) Barn med utviklingshemming, hvor en tydeligvis kan se bort fra kunnskap basert på blant annet utviklings- og tilknytningspsykologi som grunnlag for barnets beste, kan bygge tilbud med størrelsesorden på 39 rom og inntil 77 barn. Selv om ikke alle 77 barna skal være på avlastningen samtidig, er det lett å påpeke diskrepansen mellom idealene som ligger mellom barn med og uten utviklingshemming.

(12) Kunnskapen som er tilgjengelig og allmenngyldig for barna uten diagnosen utviklingshemming, blir med andre ord ikke vurdert som relevant for barna med diagnosen utviklingshemming, og dermed kan det gjøres systematiske forskjeller mot barn, basert på gruppetilhørighet.

Dette er saken:

Fredrikstad kommunes avlastningstilbud for personer med funksjonsnedsettelse er i dag lokalisert på fem steder i kommunen

Avlastningstjenesten har i dag tilhold på Kiæråsen (som kommunen eier selv og vil bruke til barnehage), Gamleveien (boligbygg som kommunen eier selv), Smaragdveien på Begby (som kommunen eier sammen med Begby Idrettslag), Strålsundveien (enebolig som kommunen eier selv) og Åsebråten (der kommunen leier plass). Kommunen har også dagtilbud og aktivitetstilbud i Bratlia (som kommunen eier selv)

Fredrikstad kommune kjøpte i 2017 Furutun i Oredalen av fylkeskommunen med tanke på å rehabilitere bygget og bruke det til tjenester for funksjonshemmede.

Nå er det klart at det vil koste over 100 millioner å sette i stand Furutun hvis man skal samle hele tjenesten der, slik både administrasjonen og flertallet i helse- og velferdsutvalget anbefaler.

Både brukerorganisasjoner og likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm er blant dem som har protestert på å samle hele tjenesten der. Et av argumentene er at dette setter samfunnet tilbake til tiden der funksjonshemmede ble "stuet bort" i institusjoner, noe man mener bryter mot konvensjoner og rettigheter.

Politikerne hadde også fått et alternativ som går ut på sette i stand deler av Furutun og bare flytte avlastningstjenesten fra Kiæråsen dit, mens de fire andre lokasjonene beholdes. Dette anbefalte rådet for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Bystyret valgte 7. mai å utsette saken.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken