La oss løfte debatten der den hører hjemme; la oss peke på kommunen og kommunens ansvar for at grunnleggende menneskerettigheter blir innfridd. For alle. At lover og retningslinjer blir fulgt. At organisasjoner, fagfolk og ekspertise blir lyttet til.

Det er ingen tvil;

Alt peker i samme retning; institusjoner skal ikke bygges. Institusjoner skal ikke gjenoppstå!

Jeg vil ikke sette grupper opp mot hverandre. Jeg vil ikke fragmentere debatten der foreldre argumenterer mot foreldre. Jeg vil ikke fragmentere debatten der menneskerettigheter for en gruppe settes opp mot en menneskerettighetene for en annen gruppe. Jeg vil ikke gjøre det. Jeg vil ikke være en del av den debatten.

Jeg vil ikke ledes dit at fokuset blir borte fra det det hele handler om, og dreier seg om: nemlig at kommunen går vekk fra alle faglige anbefalinger, alle nasjonale og internasjonale føringer, og går i strid med lovverk og konvensjoner for å innfri funksjonshemmedes barns grunnleggende rettigheter.

Jeg vil holde diskusjonen der.

Jeg vil ansvarliggjøre kommunen som beveger seg i motsatt retning. Jeg forventer at Fredrikstad kommune ivaretar alle innbyggerne i byen sine menneskerettigheter. Jeg forventer at Fredrikstad kommune lytter til fagfolk og ekspertise. Jeg forventer at Fredrikstad kommune ser på hva som anbefales både nasjonalt og internasjonalt.

Jeg forventer at Fredrikstad setter likestilling og menneskerettigheter i førersetet. Jeg forventer at Fredrikstad kommune gjør en innsats for å ta ansvar for å ivareta funksjonshemmede barns grunnleggende rettigheter gjennom andre tiltak enn det organisasjoner, fagfolk og forskning faktisk fraråder.

Kall det Furutun. Kall det Bamsebo. Kall det Lykkebo. Du kan kalle det hva du vil; Jeg kaller det symbolet på hvor galt det kan gå hvis vi ikke står opp for alle.

Målet skal være at ingen barn skal betale prisen for at familier ikke skal bli utslitt på veien. Målet må være å etablere løsninger der alles behov blir møtt, sett og anerkjent.

La oss stå sammen for dette målet.

Men inntil da; jeg slutter ikke og bruker ropert. Jeg slutter ikke å bruke spiss penn. Jeg slutter ikke å tenne min fakkel eller lage min parole – ikke før jeg er trygg på at folk blir behandlet som folk. At alle barn får være barn. Og at menneskerettighetene skal gjelde alle.

Stopp Furutun – nå!