Frisøren åpner mens Barnevernet sitter på Teams

Av

Alle vitsene om gjemmekontor er brukt. All situasjonskomikk knyttet til dette er opplevd. Alle historier med unger som «melder seg på» i viktige samtaler med mektige direktører i Oslo har vi sett. Men det finnes en svært alvorlig side av dette også.

DEL

KommentarDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. Politisk kvarter mandag morgen tok tak i Barnevernet og alle tiltakene for barn som lever med foreldre som har rusproblemer eller psykiske utfordringer. Programmet åpnet slik:
«Alle politikere har vært bekymret for de sårbare barna, men de som sitter hjemme med en far som slår eller en mor på fylla må lete godt for å finne hjelp».

Problemstillingen er kjent. Og ingenting tyder på at unger som har det spesielt vanskelig hjemme, har fått det så mye lettere de siste to månedene.
Det som kom fram var at helsestasjonene var stengt og barnevernet kun kunne tilby videokonferanser, samtidig som helsestasjonene ble stengt. I programmet kom det ganske klart fram at kommunene rett og slett tok i bruk enda sterkere virkemidler enn det Folkehelseinstituttet anbefalte. Og man valgte hjemmekontor, selv når det strengt tatt ikke var nødvendig.

Vi har også fått tips om tilsvarende her lokalt.
En leder i det offentlige, uttalte at hun slet «med å få folk på jobb igjen».
En kommunal sjef fortalte at «det virker som enkelte liker å tusle rundt i kosebukse hele dagen» - og slenge seg på et og annet «teams»-møte - uten å produsere så mye annet enn å vise ansiktet sitt med en passende bakgrunn i hjemmet».
Nå hører det med til historien at det finnes dem som mener at hjemmekontor også er mer produktivt enn normalt. Men det krever både spesielle arbeidsoppgaver og spesiell egendisiplin. Og dessutene det faktisk ER slik - bør vel mange vurdere å legge ned kontorene sine permanent.

Men både Helsedirektoratet, Politidirektoratet og flere ulike instanser som jobber med sårbare barn er krystallklare på at disse ungene har fått altfor dårlig hjelp i koronaens tidsalder. Og det trengte ikke være slik.

Statsråden med ansvar for dette, barne– og familieminister Kjell Ingolf Ropstad, kom med noen halvhjertede forsøk på å forsvare det som hadde skjedd i Politisk kvarter, men det var ganske tydelig å høre at det ikke var særlig kraft i forsvarsarbeidet.
Det som er klart er at mange kommuner har gått langt lengre enn det fagmyndighetene anbefalte og hjemmekontor ble en standard, også når det ikke var påkrevd. Med dertil manglende oppfølging av unger.
Folk som skulle jobbe med dette ble sittende hjemme, avlyste avtaler og fulgte ikke opp med nye avtaler for å sikre barna.

Saken tyder altså på at man i det offentlige, og sikkert andre steder også, fortsatt sliter med å få folk tilbake på jobb. Selv om de går der på full lønn.
Alle vil jo gjerne at alt skal bli som før. De aller fleste vil tilbake på jobb også.
Men når?
Det skjer ingenting før det skjer noe. Og det som skjer, er mye opp til oss selv. Folk bør tilbake på jobb når det er innenfor sikre rammer. Og våre myndigheter bør være tydelige på at vi bør anstrenge oss for å normalisere situasjonen mest mulig.

Det er i alle fall pussig om man kan åpne frisørsalonger, mens folk som jobber med svært sårbare barn fortsatt sitter hjemme og holder videokonferanser.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:15.