Gå til sidens hovedinnhold

Deres minne forplikter

Fredrikstad-Pressen: FB gjengir her to lederartikler fra fellesavisen for Fredrikstad som kom ut som en overgangsordning fra 9. mai til 2. juni 1945 «under ledelse av de samme journalistiske krefter som i sin tid ble nødt til å tre tilbake».

Lederartikler

Leder onsdag 9. mai 1945:

«Syv ganger lutres gull i glød og sølv i hetest lue» – heter det i en av våre gamle kjernesalmer. Det er noe av en slik lutringsprosess vårt folk har gått igjennem i de siste fem år. Og det har gudskjelov bestått prøven! Slagget som er brent ut i smeltediglen har ikke hatt stort å si mot alt det som har vist seg å være ekte og lødig metall.

Men det kan ikke og skal ikke glemmes nu i befrielsens dager at lutringstiden har krevet dyre mannefall i kampe uten tall. Våre tanker i disse dagers glede går først og fremst til dem som måtte gå i døden for at et folk kunde leve. Om deres navn og minne samles våre dype og bevende følelser i takknemlighet og ærefrykt, til deres etterlatte går våre varmeste tanker og dypeste medfølelse.

Men først og sist maner de falnes minne oss som en hellig forpliktelse. Vi kan ikke hedre dem bedre enn ved å søke å gjøre oss verdige til å være deres landsmenn – ved å love oss selv at de ikke skal ha gitt sitt liv forgjeves. Alt hvad vi viser av kultur og disiplin er en æreskrans til dem; når vi sørger for at i det forestående nødvendige oppgjør og den dermed forbundne opprydning skal lov og rett være det eneste og ukrenkelige grunnlag – først da viser vi oss dem verdige.

Når vi i samhold og endrektighet bygger og sikrer vårt lands og vårt folks fremtid på lovens og rettssikkerhetens grunn, da har vi reist et verdig minnesmerke på deres graver, som våpenløse falt i kampen for folkefrihet og menneskerett. Måtte deres skygger følge mens vi bygger kjærlighetstak over land!


De trampet vår vilje i glød

Leder lørdag 12. mai 1945:

Ved midnattstider i natt lød de siste tyske støvletramp her i byen. Vi har hørt dem nå i godt og vel fem år, dag etter dag, som en undertone i alt vårt liv og all vår ferdsel. Vi har hørt støvletrampene, vi har sett de større og mindre avdelinger fylle gatene mens deres utfordrende sanger ljomet mellem husveggene.

Etter fem år og en måned er det blitt stille. Ingen støvletramp og ingen tyske krigssanger spotter våre følelser. Atter har vi gatene for oss selv, sjøen og skjærgården, i fred og fellesskap. Trampingen og tonene har unektelig vært en daglig og sterk irritasjon i alle disse endeløst lange årene. Men når vi ser tilbake, må vi tenke på dikterens ord om å «trampe vår vilje i glød».

De daglige demonstrasjoner i gatene har forekommet nokså hensiktsløse militært sett, der er vel ikke tvil om at de først og fremst har vært ment som et ledd i den såkalte nervekrig.

I så henseende har de som alt annet som den tyske okkupasjonsmakt har prøvet sig med, ikke bare vært helt misslykket, men direkte virket mot sin hensikt. Var det stundom noen som holdt på å slappe av i sine følelser og i sin motstandsvilje, så var støvletrampene og krigskvadene vel skikket til å vekke ham igjen og få ham til å love å holde ut til det ble slutt på undertykkelser og utfordringer.

Og det har kanskje ikke vært større hvervekraft i noe enn i disse daglige påminnelser, når det gjaldt å samle kjernen i norsk ungdom i de hjemmestyrker som nå utfolder sig og fryder hvert norsk hjerte, ved sin ypperlige, veldisiplinerte, verdige og resolutte samfundstjeneste.

Kommentarer til denne saken