– Nå kan vi se helt til Sarpsborg, sa venninnen. Vi var på tur i Fredrikstadmarka og hadde kommet til det stedet der den lille lysløypa snur, og der skogen nå er borte. Ikke det at vi har noe imot å se Sarpsborg, men følelsen av å være på tur i skogen hadde fått seg en trøkk. Vi begynner å bli vant til det nå, men det kjennes i sjela. Hver gang vi kommer til et område der det er drevet flatehogst, kjennes det i sjela. At grunneiere hugger skogen de selv eier, er forståelig og legitimt. Men burde ikke kommunen ha en plan for å kjøpe opp grunn nettopp for å sikre og utvide det unike rekreasjonsområdet vi heldig vis fortsatt har?

Og, kjære grunneiere, er det mulig å drive hogst på en litt mer skånsom måte sånn at vi kan opprettholde opplevelsen av å befinne oss i noe som i alle fall ligner en skog?

Når det hogges, gjør det ikke bare noe med synsinntrykket. Det gjør også noe med det vi hører, og derfor også med den opplevelsen vi har av å være ute i naturen. Byen, og ikke minst biltrafikken rykker nærmere. På steder der vi før kunne lytte til fuglesang, hører vi nå suset fra Veumveien eller Rolvsøyveien. Jeg har gjort lytteøvelsen på mange steder i marka.

At det ikke er mange turgåere i et område av marka, betyr ikke at området kan bygges ut uten at det vil få konsekvenser for de stedene der folk ferdes. Det er nødvendig med buffere. Trær og busker, knauser og fjellknatter – som vern mot trafikkstøy og bylarm. Vi blir flere i byen vår, og de få bynære natur- og grøntområdene vi har, er under sterkt press.

Å tillate bygging innafor markagrensa vil være uopprettelig.