Det ender alltid opp i den samme lett hyggelige, men akk så ufarlige, karakteristikken når folk utenifra blir spurt om hva som kjennetegner Fredrikstad og byens innbyggere: Joviale, folkelige, hyggelige og patriotiske. Ingenting feil med det, vil mange navlebeskuende erkjenne. Det er likevel én egenskap de fleste overser, selv om den er aldri så livsnødvendig for å kunne leve og bo her, nemlig tålmodigheten. Ventingen på alt vi er lovet en gang skal komme.

La meg dra deg gjennom en tidsreise fra de siste tiårene. Den er kanskje ikke mentalt oppbyggelig, spesielt ikke om du er av den rastløse typen, men likevel en nødvendig påminnelse om hva vi konstant baler med: Vedtakene og lovnadene, som deretter siger over i en tilstand av stadig nye utsettelser og forsinkelser. Åledalslinjen, kunne i grunn alene oppsummert hva som menes med venting i Fredrikstad. I 1946 fortalte daværende Onsøy-ordfører Anker Olsen til Fredriksstad Blad at han håper at veianlegget fra Ørebekk til Åle ble realisert neste sommer!

I dag – 75 år senere – snakkes det fortsatt varmt om en ny trasé som skal avlaste trafikken gjennom Storveien på Gressvik. Byens politikere er entusiastiske, men der stopper det også opp. Det viktigste av alt, finansieringen, er nemlig den dag i dag helt i det blå, og både staten og fylkeskommunen har innsigelser mot planene. På sett og vis fikk Anker Olsen rett da han like etter andre verdenskrig beskrev Åledalslinjen som «et fremtidsprosjekt», selv om han nok ikke mente det fullt så bokstavelig som resultatet har blitt.

Samferdsel er i det hele tatt en arena hvor Fredrikstads innbyggere har god erfaring med å vente. Ja, noen vil si vi har utviklet ekstremkompetanse. Veier, bruer og jernbane – årene går, men ingenting skjer. Det vil si: Det skjer enormt mye innenfor samfunnsutviklingen som sådan i kommunen vår. Det bygges og fornyes over en lav sko. Men løsningene som skal sørge for at et stadig økende antall innbyggere kan forflytte seg sømløst og smidig, de uteblir. 14 år etter at Fredrikstad bystyre fattet et historisk vedtak om at fremtidig veiutbygging i distriktet skulle bompengefinansieres, har vi fått 1.400 meter vei mellom Ørebekk og Simo. Noe mer er heller ikke på trappene.

Enda seigere går det med jernbanen. I 1992 ble planene for dobbeltspor på Østfoldbanen presentert for første gang. Vi skulle få hyppigere avganger og raskere reisetid mellom Oslo og Østfold-byene. Sporet kunne stå klart i 2010, mente daværende NSB. Det skulle vise seg å være et drømmescenario, og intet annet. I 2015 ble en ny ambisiøs tidsplan lagt på bordet. Nå var 2024 året hvor en ny og moderne jernbane frem til Fredrikstad skulle stå klar. Det kommer som kjent ikke til å skje – med god margin.

Men om fire små måneder er det stortingsvalg. Derfor snakkes det igjen på inn- og utpust blant politikerne om viktigheten av bedre togforbindelse mellom Fredrikstad og Oslo. Det er lov til å håpe på det beste, men grunn til å frykte det verste. For sannheten er at siden jernbane-ambisjonene for Østfold for første gang ble lansert for 29 år siden, har vi hatt 12 ulike samferdselsministere og byttet ut Stortingets sammensetning sju ganger. Med andre ord: En hel armada med folkevalgte som har hatt alle muligheter til å iverksette valgløftene, uten at det har skjedd.

Og det går i grunn like smått til lands som til vanns. Planleggingen av en ny innseiling til Borg havn på Øra startet for 16 år siden. Den 18 kilometer lange farleden skal øke trafikksikkerheten og er helt avgjørende for at det viktigste næringsområdet i Fredrikstad skal kunne ta imot store, moderne skip. Det så lovende ut da gigantprosjektet ble satt opp med én milliard kroner i Nasjonal Transportplan i 2017, men senere er summen barbert ned til 729 millioner kroner – og nå nylig til 256 millioner kroner.

Men hva skjer når utsettelsene blir den nye normalen? Hva gjør det med tilliten til beslutningstagere? Svaret er at det over tid vil svekke troverdigheten til dem som er satt til å styre oss. En undersøkelse fra i fjor viste at tilliten til norske politikere er den laveste på mange år. Og vi har mindre tillit til rikspolitikere enn lokalpolitikere. − Utviklingen uroer meg, sier kommunalminister Nikolai Astrup.

Det har aldri vært noen enkel jobb å være politiker. Et evig rebusløp mellom løfter, kompromisser og kostnadsoverskridelser – og hvor lite til slutt blir som man egentlig hadde tenkt seg. Men våre folkevalgte kan med enkle grep gjøre det litt lettere for seg selv, og det er ved å love litt mindre av hvor fint og fjongt det skal bli. Som for eksempel den bystranda Aps Kari Agerup lanserte like før valget i 2007, Isegran-tårnet som skulle stått klart for åtte år siden – eller noe så tilsynelatende enkelt som et sted hvor båtfolket kan ta seg en dusj i sentrum. Vedtatt for fire og et halvt år siden, men fortsatt ikke realisert. Kort sagt: Sett handling bak ordene, eller dropp utspillene!

På mange måter er det som om tålmodighet er en arv vi som bor her kollektivt bringer videre til kommende generasjoner. En beskyttelseskrem med påskriften «Fredrikstad er en fin by, men husk å smøre deg inn med et tykt lag tålmodighet». Det døyver som regel den verste irritasjonen, før vi rusler videre i hverdagen.

Og dersom skuffelsene over samferdsel og samfunnsutvikling blir for store, har vi jo som kjent alltids fotballen å trøste oss med. Ifølge FFKs handlingsplan fra 2014, skulle klubben vært tilbake i Eliteserien for fem år siden nå. Vi er noe bak skjema der også. Men i år, i år skjer det ...