Gå til sidens hovedinnhold

Forebyggende helsearbeid i ungdomsidretten har aldri vært viktigere enn nå!

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

43 prosent av alle 16-åringene som starter på toppidrettsgymnas i disse dager har helseplager ukentlig, viser en fersk doktorgradsavhandling fra idrettslege Christine Holm Moseid. Studien viser noe enda mer urovekkende at så mange som 25 prosent har ukentlig helseplager som hemmer deres prestasjon, trening og allmenntilstand. Jenter er vesentlig mer utsatt enn gutter, tekniske lagidretter er mest utsatt for skade, mens utholdenhetsidretter er mest utsatt for sykdom.

Undertegnede skrev en kronikk i Fredrikstad Blad for to år siden hvor det ble stilt spørsmål til hvem som tar totalansvaret for foredlingen av Fredrikstads mange idrettstalenter i deres søken etter toppidretten. Kronikken var den gangen et innlegg uten stor vitenskapelig forankring men mer en refleksjon på erfaring, klinisk praksis og store veloverveide linjer. Idrettsmedisin i Norge er et dynamisk fagfelt og er i stadig utvikling, få land på størrelse med Norge produserer så mye idrettsmedisinsk vitenskap på en jevnlig basis. Studiene til Dr Moseid bekrefter dessverre kronikken fra 2018 med solide fakta. Det er selvsagt lett å la seg forføre av overskriftene og de fete bokstavene så la oss se på detaljene, sette de i konteksten til kronikken fra 2018 og se hva det kan bety for oss lokalt, for Fredrikstads neste generasjon av toppidrettsutøvere.

I løpet av de siste to ukene har flere hundre elever satt seg tilbake på skolebenken på Wang, St Olav og Fredrik II og inntatt posisjon som distriktets mest lovende. Sannsynligvis har 4 av 10 allerede helseplager, sannsynligvis flere jenter enn gutter, og idretter som håndball og fotball har høyest frekvens. Ser man nøye på hvorfor er det en del felles faktorer man ikke kommer utenom:

Treningsbelastning. En voldsom økning i treningsbelastning er gjerne regelen fremfor unntaket både når det gjelder nye elver men også elever som går i andre og tredje klasse. Ikke så uvanlig er det at en 16 år gammel håndballspiller fra Gressvik øker sin ukentlige håndballbelastning fra 3 til 7 treninger pr uke eller at en fotballspiller fra Trosvik øker antall totale økter fra 4 til 9. Eldre elever har ofte en mindre endring, men varierende gjennomføring av sommertrening, den altoppslukende og begrensende Covid-19 og lysten til å ta igjen det tapte trumfer ofte god planlegging.

Søvn og restitusjonernæring. Ungdom sover mindre enn før, ganske mye mindre. Studier viser at en mulig idealtid for idrettsaktiv ungdom som skal prestere ligger et sted mellom 8 til 10 timer men at så mange som 2 av 5 ikke sover nok. Studier viser også at mellom 30 og 50 prosent av ungdom ikke får i seg adekvat næring for å dekke det behovet de har både for restitusjon og ikke minst prestasjon. Når da vitenskapen tydelig forteller at de som ikke sover nok og spiser nok har over 60 prosent større sjanse for å skade seg enn de som møter kravet, trenger vi å løfte blikket.

Totalbelastning. I sin iver etter å bli best er det enkelt å si at man må trene mye. Den berømte 10.000 timers-regelen henger for mange fortsatt ganske høyt på treet og er rettesnoren. Viggo Strømme, sportssjef ved NTG Bærum uttalte i Aftenposten i 2019:

«Treningsdagboken til fotballspillerne så ut som overfylte juletrær. Det var altfor mye»

Hvem skaffer seg oversikten på summen av den totale belastningen til utøverne og da regner man trening, kamper, søvn, restitusjon, kosthold, skolearbeid, deltidsarbeid, reisevei, hjemmesituasjon, skolesituasjon, underliggende sykdommer og alle andre små eller store faktorer som påvirker totalen? Den dynamiske totalbelastningen vel og merke.

Leser man populistisk media rundt temaene i 2019 og 2020 finner man stadig historier som går langt i å bekrefte både vitenskapen som Dr Moseid presenterer og erfaringer som undertegnede og andre helsepersonell har gjort seg i flere år.

Fra Aftenpostens artikkelserie om «Jaget i ungdomsidretten» kan vi lese om Cecile Jamtfall som la opp som 18-åring på grunn av for høy totalbelastning. Anja Hammerseng-Edin beskriver en hverdag for 13-åringer som spiser Voltaren for å komme seg gjennom treningshverdagen. Tidligere toppspiller Jonny Jensen forteller om skreddersydde opplegg på skolene, men det er allikevel noe som skurrer.

Gro Hammerseng Edin – tidligere håndballspiller på øverste nivå og etterhvert en svært tydelig stemme i norsk toppidrett - har nylig uttalt i diverse medier:

– Spørsmålet er om du hadde plukket meg opp etterpå? Hvem hjelper meg når kroppen er kjørt langt ut over det som er bra? Ingen bremset meg. Ingen tok for alvor til orde for at belastningen var for drøy. Ingen spurte hvor mye smertestillende jeg tok.

– Det er en del av kulturen i idretten at du fort blir beskyldt for å sutre hvis du tar til orde for at belastningen er i overkant heftig. Utøvere er bedre trent i å tøffe seg enn i å gi beskjed når det blir for mye. Det står så og si alltid en utøver klar i køen som er villig til å ofre seg.

Så hva gjør vi? Hvordan løser vi problemet? Dersom det hadde vært en enkel løsning tenker jeg at vi ikke hadde vært der vi er. Løsningen ligger i flertall og ikke som et enkelt svar, løsningen er sammensatt og kompleks og den ligger sannsynligvis heller ikke i et nytt avisinnlegg i en lokalavis. Den ligger dog kanskje i følgende hovedlinjer:

Kunnskap. Vi har etterhvert en solid database av vitenskapelig kunnskap om ungdom, idrett, skader, sykdom og helse. Vi har en solid base av kunnskap rundt søvn, kosthold, skadeforebyggende trening, prestasjonsutvikling, pubertet og vekst. Vi har entydig masse vitenskapelig kunnskap om treningsplanlegging, periodisering, kartlegging, testing og monitorering.

Kompetanse. Vi har også etterhvert et solid nettverk av mennesker med solid kompetanse. Trenere, sportssjefer, toppidrettssjefer og utviklingssjefer. Styrketrenere, utholdenhetstrenere, teknikktrenere, motorikktrenere, mentaltrenere, hovedtrenere, assistenttrenere og godt skolerte foreldretrenere. Vi har toppidrettslinjer, toppidrettsgymnaser, talentprosjekter forankret i klubb, region og land.

Kommunikasjon. Vi har alle muligheter i 2020 til å kommunisere digitalt og fysisk, både mellom utøver og trener, trener og andre trenere, klubb og utøver, klubb og skole, skole og trener og skole og utøver. Vi treffes både fysisk og digitalt, nær 7 dager per uke og krysser veier både på morgentrening, kveldstrening og i helgene. Det å prate sammen, diskutere og komme frem til noe felles har aldri vært enklere og mer tilgjengelig enn nå.

Så hvor er det skoen trykker? Hvorfor evner vi ikke til, på tross av kunnskap, kompetanse og kommunikasjon, å endre kursen for ungdomsidretten? Å sørge for å foredle enda flere av de nåværende ungdomstalentene til morgendagens toppidrettsutøvere?

Jeg tror det kommer tilbake til det samme spørsmålet som ble stilt i 2018 som fortsatt er ubesvart og som også gjelder i 2020. Dessverre:

Hvem tar ansvaret for å ta helseforebyggende tiltak og preventativt helsearbeid til styrerommet, inn i handlingsplaner og sportsplaner? Hvilke klubber, foreninger og skoler blir først til å prioritere ansettelse av helsepersonell med relevant og formell videreutdanning i idrettsmedisin og forebyggende helsearbeid i egendefinerte roller? Hvem tar ansvaret for å flytte de økonomiske midlene fra rehabilitering og opptrening til skadeforebyggende trening og preventativt helsearbeid før skadene oppstår og ikke etterpå?

Hvem tar det fulle og hele ansvaret for å sette utøverens helse først på agendaen? Før resultat, utvikling, laget, tabellen og medaljen? Hvem snur skipet i en helt annen retning?

Kommentarer til denne saken