En stor, viktig og omstridt mudring i Borg Havn er i gang med å starte i disse dager. Havna er svært viktig for næringsliv og sysselsetting i blant annet Nedre Glomma-regionen. Den er eid i fellesskap mellom Fredrikstad, Sarpsborg og Hvaler kommune. Som prøveprosjekt i år fjernes 10.000kubikkmeter elvesediment og slam, hvorav halvparten skal deponeres på land og halvparten i et sjødeponi.

Senere skal mer enn gigantiske 700.000 kubikkmeter mudres og deponeres. Og mengden av giftige stoffer skal avgjøre hva som skal på land og hva som skal i sjødeponi.

Massenes innhold er umulig å ha presis kunnskap om, men beviselig inneholder de tungmetaller (blant annet kvikksølv), næringssalter (nitrogen og flere) fra kloakk, landbruk og industri i hele Glomma-vassdraget fra mange titalls år tilbake.

Dette mudreprosjektet er det klart største som er blitt foretatt i Norge og Miljødirektoratet stiller krav om at de beste tilgjengelige teknikker skal brukes. Gruppen «Redd Hvalerskjærgården» hevder at Nederland, som har stort behov for mudring av havner, benytter oppsuging i stedet for grabb og deponi på land.

I september 2022 fikk Sjöfartsverket ikke innvilget sin søknad om å deponere forurensede masser fra mudringen i Göteborg havn i sjødeponi. Havs- og vattenmyndigheten sier at det ikke er forenlig med lovverket å ha en «soptipp» til havs. Hva gjør de da av mudderet i Göteborg?

Det hersker enighet om mudringsbehovet, men ikke metoden. Kystverket, som står for prosjektet, støtter seg på en reguleringsplan fra 2014, og ønsker å grave opp mudderet på en lekter og deponere det ved Svaleskjær og Møkkalasset og noe på land som kontroll og referanse. Dette er rett utenfor Bevø camping, Thorsølandet og i randsona til Hvaler Nasjonalpark med blant annet Nord-Europas største kaldtvannskorallrev.

Det er velkjent hvilken tilstand både ytre og indre Oslofjord befinner seg i, den er i nærheten av full kollaps og sammenbrudd av de maritime økomiljøene. Skjærgården er til store deler dekket av blant annet trådalgen lurv som fester seg på fjell, tang og tare. Forsker Andre Stålstrøm, NIVA, er svært bekymret for vannkvaliteten i fjorden og sier vi er minst 30 år bak Sverige og Danmark med hensyn til rensing.

I Sarpsborg kommune er det totalt 2700 hytter, antagelig minst 2000 ved sjøen, Fredrikstad har 4400 og Hvaler 4300, til sammen nærmere 11000 hytter. I et folkehelseperspektiv har dette en enorm verdi med tanke på alt friluftsliv, rekreasjon og livskvalitet dette representerer. I tillegg kommer alle andre som benytter kyststripene med båt, kajakk, fiske og annet.

Et annet moment er næringsstoffene som finnes i slammet av for eksempel fosfor. Kloden er helt avhengig av fosfor som bestanddel i produksjon av kunstgjødsel for å opprettholde matproduksjonen. Fosforet er en svært begrenset ressurs i verden, så her må det være mulighet for resirkulering og slam til annen jordforbedring.

Mange husker Borg Havn sin dumping av 40.000 kubikkmeter slam ved Haslau fra 2014 til våren 2016. Hytteeiere husker sikkert også hvordan strendene ved Dusa på Grimsøya og i Skjebergkilen for øvrig så ut da, jmf Sarpsborg Arbeiderblad. Og dykkere melder at fremdeles er havbunnen utenfor Dusa øde og uten liv.

Her ligger det store verdier for nålevende og fremtidige generasjoner i potten. Dette må være et typisk tilfelle hvor føre var-prinsippet må brukes. Feilgrep her er uopprettelig. Vi er i mange statlige og kommunale planer pålagt å bruke best tilgjengelige teknologi som metode, det gjør man ikke her.

Norge, verdens rikeste land i 2022, kan ikke være bekjent av å deponere usikre masser til havs. Det minste man burde forvente var å deponere massene på land. Har man ikke plass nok bør man vente til ny plass er frigjort.

I forrige uke vedtok Hvaler kommune midlertidig stopp av deponering av muddermasser på Hvaler. Sarpsborg Senterparti støtter Hvaler kommunestyre sin frykt for irreversible inngrep og deres beslutning.

Vi mener at man etter et føre var-prinsipp burde deponere alle muddermassene fra Borg havn på land, som man gjør med havnemudderet i våre naboland.

Dette burde være et selvfølgelig krav av hensyn til våre bærekraftsmål, mangfoldet i naturen og våre fremtidige generasjoner. Feilvurderinger her vil være uopprettelige.