Gå til sidens hovedinnhold

Fiskerne tar ansvar – rekefisket er miljøsertifisert og bærekraftig

«Økt konsum av sjømat er vårt viktigste bidrag til en bærekraftig fremtid. Kritikken som nå rettes mot reketrålingen er helt ute av proporsjoner.»

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I MDGs utspill over hele landet denne uka henges reketrålerne ut som syndebukker for tilstanden i sjøen. Utspillene viser mangel på kunnskap. Benedicte Lund (MDG Østfold) føyer seg inn i rekken, og kritiserer meg for å ikke ta ansvar og ikke lytte til forskning.

Fiskerne ønsker et rent og rikt hav

Et rent og rikt hav er fiskernes livsgrunnlag. Vi må sikre at vår viktigste fornybare ressurs kan høstes i et evighetsperspektiv, og der fordeler, ulemper og kostnader er nøye vurdert. Økt konsum av sjømat er vårt viktigste bidrag til en bærekraftig fremtid. Kritikken som nå rettes mot reketrålingen er helt ute av proporsjoner.

Fiskerne samarbeider med forskning og forvaltning

I motsetning til MDG sin oppfatning, verdsetter fiskerne fagkunnskapen som normalt leveres av Havforskningsinstituttet. «Krafttak for kysttorsken» er et unntak. Vi støtter intensjonen bak prosjektet og skulle gjerne deltatt med vår kompetanse, men jeg tillater meg å gjenta at rapporten er så full av feil at Fiskerlaget Sør har klaget til Havforskningsinstituttet.

Rapporten bryter med forskningsetikken og har ikke dekning for de mange påstandene om reketråling. Ja, den bryter faktisk med instituttets egne konklusjoner fra 2016 og 2008, uten at den inneholder ny forskning som underbygger de nye konklusjoner.

Forvaltning og forskere vendte seg til fiskerikompetansen på Hvaler når vi sammen har gjort trålfisket etter reker og sjøkreps mer skånsomt og bærekraftig. Sorteringsristene vi bruker til å hindre bifangst av fisk er utviklet av fiskerne i Utgårdskilen. Se vår video «Rekerist – Svanesund, Hvaler» under. Den er også å se på YouTube.

Fiskerne tar ansvar

MDG kritiserer meg og fiskerne for å ikke ta ansvar. Det er uberettiget og sårer.

  • Sammen med Havforskningsinsituttet (HI) har vi fått på plass en forvaltningsplan for rekebestanden, som gjør at vi aldri kan fiske mer enn overskuddet, altså det ekspertene mener er bærekraftig.
  • Sammen med HI og Fiskeridirektoratet har vi innført påbud om bruk av sorteringsrist i reketrålfisket.
  • Sammen med HI og Fiskeridirektoratet har vi fått et stengingsregime (RTC) i hele Nordsjøen og Skagerrak, som stenger store havområder for fiske når fiskerne får bifangst over tillatte strenge nivåer.
  • Sammen med HI og Fiskeridirektoratet har vi fått på plass et teknisk regelverk som gjør trålfisket bærekraftig og skånsomt
  • Vi har vært positive til fiskeforbud i de aller fleste av de 51 fredningsområdene for hummer.
  • Vi har rapportert korallforekomster, som har ført til verneområder.
  • Vi har vært pådriver for å verne gyte- og oppvekstområder for kysttorsk, og forbud mot å fiske torsk i Oslofjorden.
  • Vi har vært pådriver for å begrense redskapsmengdene i hummerfiske, og påby råtnetråd for å hindre spøkelsesfiske.

Disse tiltakene fører til tapt inntekt for fiskerne på kort sikt, men vi har tro på at det gjør fisket mer bærekraftig og lønnsomt på sikt. Grundig overvåking av rekefisket og disse tiltakene har ført til at Det Norske Veritas har gitt oss miljøsertifikat som bærekraftig fiskeri (MSC). Spis hvalerreker uten bismak!

Paradoks i argumentasjon

Benedicte Lund avslår mitt forslag om at den gode forvaltningen av fiskeressursene i Nord-Norge kan lære oss noe i Oslofjorden. Allikevel trekker hun frem en internasjonal forskningsartikkel om effekter av bunntråling som argument for å begrense yrkesfiske i fjorden.

Det er ukjent for oss hvor mediene og MDG har fått tallene sine fra, men det som påstås om utslipp fra norsk trålfiske står ikke i selve artikkelen. Artikkelen er allikevel et interessant forsøk på å utvikle en modell for å se de tre målene matproduksjon / fangst, biodiversitet og karbonlagring i sammenheng, for å finne de beste løsningene for alle tre mål.

Artikkelen lager en ramme for hvordan et ganske begrenset nasjonalt vern av områder hvor det lagres mest karbon kan demme opp for denne effekten. Vi kjenner havet og har noen gode forslag.

Trålfiske i norske farvann foregår i godt etablerte felt, der det generelt er svært lave nivåer av organisk materiale som kan frigjøre karbon. Vi benekter ikke at tråling påvirker bunnen, men vi mener det må vurderes som matproduksjon, på lik linje med landbruk.

I Norge har myndighetene, i nært samarbeid med fiskerne, også allerede innført forbud mot bunntråling i over 40 prosent av havområdene våre. FN sitt bærekraftsmål er 10 prosent vern av havområdene (foreslått økt til 30 av Havpanelet), men i motsetning til MDG sin forståelse, betyr heldigvis ikke dette at fiskeriene skal begrenses med 10 eller 30 prosent.

Vi støtter opp om FN sine bærekraftsmål, og mener sjømatproduksjon er en viktig brikke til å oppnå opptil flere av disse.

Fredningens pris

I Oslofjorden jobber det 414 fiskere. Sintef beregner at disse bidrar med minst 900 arbeidsplasser på land og over en milliard kroner i omsetning årlig. Over 70 prosent av fiskeflåten er rekefiske. MDG ønsker å sette disse verdiene i spill. Uansett verdi, er det ingen tvil om at vår kyst blir fattig uten fiskeri og sjømat.

Kommentarer til denne saken