Jeg liker Bent Hamers filmer. «Eggs», «Salmer fra kjøkkenet» og «O’Horten» er alle minneverdige filmperler som har høstet velfortjent heder.
«Hjem til jul» føyer seg pent inn i rekken. På sin sedvanlig stillferdige måte har Hamer laget et finstemt drama som berører, maner til ettertanke og forhåpentlig gjør oss litt klokere.
Bare så det er sagt: Dette er ingen søtladen film hvis hensikt er å bygge oppunder «den rette» julestemning.
På en nøktern og befriende usentimental måte lar regissøren oss bli kjent med mennesker som går høytiden i møte på en utypisk måte, sett med A4-menneskets øyne.
Det handler om ensomhet, savn, drømmer og håp. Felles for menneskene er at de lengter etter noe udefinerbart, noe de har hatt men mistet på veien, og som de håper å finne igjen.
Filmen er basert på Levi Henriksen novellesamling «Bare mjuke pakker til jul». Den er symbolmettet og fragmentarisk i formen og forteller et knippe historier som etter hvert flettes ubesværet sammen.
Det er julaften og mørket senker seg over det fiktive tettstedet Skogli. I de opp- lyste vinduene kan vi skimte pyntede juletrær og folk som gjør seg klar til feiringen.
Fjernt fra den tilsynelatende idyllen kaver et flyktningepar, som en moderne utgave av Maria og Josef, seg frem til en ødslig hytte der hun føder sitt første barn.
En sliten uteligger vet ikke hvor han skal gjøre av seg, en separert mann fortviler over ikke å få møte treffe ungene sine, en lege velger å kjøre legevakt alene, en kvinne går høytiden i møte i sin elskers armer, en gutt tilbringer kvelden sammen med en muslimsk jente.
Nok en gang har Bent Hamer klart å skape et helt spesielt, ja, nærmest unikt filmunivers. Virkemidlene er enkle men velfungerende, humoren lun og lavmælt.
«Hjem til jul» oppleves som en viktig og meningsfylt film. Den har ingen tydelig hovedrolle. Vi møter er rekke skuespillere, både norske og utenlandske, som hver på sin måte bidrar til å gjøre filmen troverdig og ekte.
«Hjem til jul» føyer seg pent inn i rekken. På sin sedvanlig stillferdige måte har Hamer laget et finstemt drama som berører, maner til ettertanke og forhåpentlig gjør oss litt klokere.
Bare så det er sagt: Dette er ingen søtladen film hvis hensikt er å bygge oppunder «den rette» julestemning.
På en nøktern og befriende usentimental måte lar regissøren oss bli kjent med mennesker som går høytiden i møte på en utypisk måte, sett med A4-menneskets øyne.
Det handler om ensomhet, savn, drømmer og håp. Felles for menneskene er at de lengter etter noe udefinerbart, noe de har hatt men mistet på veien, og som de håper å finne igjen.
Filmen er basert på Levi Henriksen novellesamling «Bare mjuke pakker til jul». Den er symbolmettet og fragmentarisk i formen og forteller et knippe historier som etter hvert flettes ubesværet sammen.
Det er julaften og mørket senker seg over det fiktive tettstedet Skogli. I de opp- lyste vinduene kan vi skimte pyntede juletrær og folk som gjør seg klar til feiringen.
Fjernt fra den tilsynelatende idyllen kaver et flyktningepar, som en moderne utgave av Maria og Josef, seg frem til en ødslig hytte der hun føder sitt første barn.
En sliten uteligger vet ikke hvor han skal gjøre av seg, en separert mann fortviler over ikke å få møte treffe ungene sine, en lege velger å kjøre legevakt alene, en kvinne går høytiden i møte i sin elskers armer, en gutt tilbringer kvelden sammen med en muslimsk jente.
Nok en gang har Bent Hamer klart å skape et helt spesielt, ja, nærmest unikt filmunivers. Virkemidlene er enkle men velfungerende, humoren lun og lavmælt.
«Hjem til jul» oppleves som en viktig og meningsfylt film. Den har ingen tydelig hovedrolle. Vi møter er rekke skuespillere, både norske og utenlandske, som hver på sin måte bidrar til å gjøre filmen troverdig og ekte.