Gå til sidens hovedinnhold

Actionvaluta fra far som sønn

Artikkelen er over 8 år gammel
Det er et engelsk uttrykk som heter «Bang for the buck», som er godt dekkende for «A Good Day To Die Hard».
Skal du ha mest smell for kinopengene, bør du bruke dem på «A Good Day To Die Hard». For mer overdådig action får du antageligvis ikke på kino i år.
Da den første «Die Hard»-filmen kom i 1988 var Bruce Willis den tøffeste actionhelten i klassen.
For mange som på den tiden var ungdommer gjorde han et uutslettelig inntrykk med sin «Yippee ki-yay, motherfucker»-innstilling.
Nå er både han og datidenspublikum mye eldre, men Willis er fortsatt blant de tøffeste når han velger å ikle seg John McClane-rollen igjen, med sitt gjenkjennelige knallharde blikk på plass.
Heldigvis med nok ironisk distanse til at det ikke blir patetisk.
Som vanlig på feil plass til feil tid, roter New York-politimannen seg inn i en diplomatisk katastrofe i Moskva, hvor sønnen og CIA-agenten Jack McClane er dypt involvert.
Far-sønn forholdet er selvsagt komplisert, men de må jobbe sammen for å avverge krig og annen elendighet, med Tsjernobyl-katastrofen som bakgrunn.
Når man først spiller far-sønn kortet må det nødvendigvis komme inn både moral og sentimentalitet, men det er opplagt at du ikke blir en myk mann av å ha McClane som far.
Samtalen mellom pappa McClane og en russer i samme situasjon, om viktigheten av å bruke mye tid på barna når de er små, er glimrende.
Men selvsagt bare en digresjon, for dette er 97 halsbrekkende minutter.
Etter introscenen, som det i seg selv er nok smell i, begynner en av de drøyeste biljaktscenene i filmhistorien.
Det virker som det må ha vært målet for filmskaperne også, å legge inn mest mulig overdådig action for å vise at det fortsatt er liv laga for «Die Hard»-franchisen.
Det er også en svakhet med filmen, at det er mer eksplosjoner, skyting og fart enn noen gang tidligere, noe som går på bekostning av finessene som i hvert fall de to første filmene faktisk hadde.
Det stopper ikke McClane fra å klemme inn «enlinjere» i nesten alle situasjoner, uanfektet av hva som foregår rundt han.
Det er tanketomt, usannsynlig, klisjéfylt og så over toppen at det bare er å lene seg tilbake, sprette popcornet og la seg forføre av en heidundrende opptur av en actionfilm.

PS. «A Good Day To Die Hard» har première i kveld, på selve Valentindagen. Om det er en film å med å ta med fruen på er en helt annen sak.

Kommentarer til denne saken