Jeg leser hva Bengt Børresen uttaler om håndtering av dødfødte barn og sykehuset, og om utstillingen han har hatt i Overlyssalen. Mette Henriksens kommer også med påstander som begrunner hvorfor hun syr klær til de døde barna. Jeg vet naturligvis ikke noe om hva deres personlige fortellinger er i møte med Spesialishelsetjenesten og håndteringen rundt det som de kaller «stille barn». Det snakkes om «verdighet» i ordningene etter fødsel og Mette Henriksen opplyser blant annet at barna pakkes inn i tørkepapir og kremeres.

I Sykehuset Østfold ble det allerede på midten av 1980-tallet laget nye og klare prosedyrer, ordninger som så ble fulgt. Behovet for de nye grepene kom som en erkjennelse av at fødeavdelinger i Norge hadde liten kompetanse i å møte sorg på avdelinger hvor man mest var vant med å feire livet. Det norske samfunnet slet generelt den gangen med en dødsfornektende kultur hvor døden skulle skjules.

Syke døde vanligvis ikke lenger i hjemmene, men på institusjon, og da først og fremst i sykehjem. Og når man bygde flere og flere institusjoner, ble håndteringen av døde kropper «kjellerarbeid». Kapell og bårerom ble av arkitekter og byggherrer plassert slik at beboere og andre ikke skulle se og bli brydd av denne alvorlige siden ved livet. Helseinstitusjoner var klare speilbilder av den rådende kulturen i samfunnet.

Sykehuset Østfold endret sin praksis, (tilsvarende endringer skjedde over tid ved landets øvrige sykehus) og det utfordret oss sykehusprester. Institusjonene regnet med at prester hadde større kompetanse innen feltet sorg, og sykehusene var selv svært modne for nye faglig begrunnede grep. Jordmødre, fødselsleger, barnepleiere og sykepleiere gikk modig og aktivt inn for nyordninger, ofte ved å utfordre og ivareta foreldrenes situasjon på en ny måte.

Det er ytterst krevende å føde et dødt barn og det er/var videre krevende for foreldrene å måtte møte det døde barnet, ta imot det, skape om mulig gode minner og bestemme seg for ordningene vedrørende konkret avskjedsseremoni og grav. Sykehuset Østfold har lagt til rette for at det skal brukes tid og kunnskap for å stå sammen med familier som har mistet sine spedbarn før, under og etter fødsel. Dette gjelder i svangerskap som ender med senaborter, også selvbestemte, (grensene her er åpne) og det som for eksempel skjer på nyfødtintensivavdelingen.

■ Foreldrene og øvrig familie blir oppfordret til å se og holde, skape minner for eksempel ved fotografering, hånd og fotavtrykk, hårtuster, finne klær, teppe og stelle, kle på og kanskje legge ved et kosedyr. Om ønskelig lages det en liten høytidelig seremoni på avdelingen, gjerne ledet av sykehusprest eller andre når det er ønsket.

■ Foreldrene skal bestemme veien videre, blant annet velge gravsted: 1) egen ny grav, 2) bruk av familiegravsted, 3) anonym grav på kjent gravfelt, 4) ikke noe bestemt. Ved de tre første punktene legges barnet i en liten kiste, valgt av foreldrene i samarbeid med begravelsesbyrå. Offentlig gravferdsstøtte har blitt utbetalt også for dødfødte. Familien kan selv legge barnet i kiste og gjøre de siste personlige tingene. Dette skjer vanligvis i kapellet på sykehuset. Gravferdshandling kan utføres, vanligvis sammen med sykehusprest eller andre, alt etter ønske og avtale. Det brukes tid i sykehuset og det er ansvarsområder for prosessene.

■ Anonym grav på kjent gravfelt innebærer en grav som ikke skal stelles av familien. Feltet er på et område på Leie gravlund, der hvor Fredrikstad krematorium ligger. På dette feltet er det reist et stort og flott tros- og livssynsåpent gravminne med påskriften: «For fostre og spedbarn». Oppsøk dette stedet og se hvordan det felles gravminnet hele tiden blir brukt aktivt!

■ Der hvor familien ikke ønsker at noe spesielt skal skje, blir barna fraktet til gravfeltet på Leie gravlund, og da lagt i et teppe og så over i en liten hvit pappeske som blir fraktet til gravstedet. Kremasjon er som oftest vanskelig å utføre for slike små.

Jeg skriver dette for å opplyse om at det er feil det som blir sagt i oppslaget i Fredriksstad Blad. Det er feil at sykehuset, og da Spesialisthelsetjenesten representert i vårt distrikt ved Sykehuset Østfold, ikke har investert i omsorgen ved livets slutt for spedbarn og fostre. Jeg har selv i nærmest 30 år stått i og kunnet vært pådriver for sykehusets innsats. Slik jeg kjenner det, bør nettopp Fødeavdelingen ha ros for sin innsats!

Her er det fagfolk som håndterer sorg på avdelingen, ikke bare med et følelsesmessig engasjement, men helt praktisk! Hva kunstner Bengt Børresen har opplevd eller blitt fortalt, kan ikke jeg kjenne til. Det samme gjelder Mette Henriksen. Det kan godt være at det er behov for nysydde klær, men det må være hvor foreldre selv ikke finner frem eget og personlig utstyr.

Behovet kan være til stede, men ikke ut fra påstanden om svak eller dårlig tilrettelegging fra sykehuset. Jeg har nå lenge vært pensjonist og ikke fulgt med til Kalnes. Men jeg regner naturligvis med at det faglige arbeidet fortsatt er på plass!