Roger Amundsen, Fredrikstadguttæne, Clink
Christine Heim

– Et vanskelig valg å satse på musikken

Publisert

Roger Amundsen (58) bruke et helt tiår på å trappe ned jobben hvor han tegnet avislayout til å satse for fullt på musikken. – Da karrièren skjøt fart, og jeg skjønte at jeg kunne leve av musikken, sa jeg opp på slutten av 90-tallet. Det har gått bra.

Årets forestilling blir nok vår beste noensinne.

Roger Amundsen, revyartist

Og i disse dager går det ekstra bra for pianisten/ komponisten og hans kolleger. Med forestillingen «Fredrikstadguttane på sporet» fyller de opp Båthusteatret kveld etter kveld uke etter uke.

–Det er en risikosport å spille revy, vi vet aldri hvordan det går fra år til år. Årets forestilling blir nok vår beste noensinne, smiler den sindige artisten.

At 58-åringen helst ville sendt terningkast generelt dit pepper'n gror, er ingen hemmelighet, men han innrømmer likevel at det smakte godt med seks prikker på terningen etter premièren.

– Det er jo litt rart, mange ser kun på terningkast, og det blir som regel for unyansert. Jeg ser aller helst at terningen blir kastet for godt. Men jeg må innrømme at det har større betydning enn jeg liker å få full pott. Salget tar fart fra start, på enkelte forestillinger tar det tid før salen fylles opp. Har vi lyktes med tekst og musikk kommer folk uansett, men altså, det tar lengre tid.

Han har musikk i hodet døgnet rundt, noe familien har lært seg å leve med.

– Vi er musikalske og glad i musikk alle sammen, så det har de forståelse for, men det er egentlig deilig å sitte her på Kaffebrenneriet midt i byen hvor det yrer av folk, da kan jeg slappe av. Her er det umulig å jobbe. Jeg må ha det helt stille for å få ideer og lage musikk, smiler han og ser ut i lokalet hvor kafétonene blander seg med kaffeduften.

– De har forresten en god spilleliste her, slår han fast.

Kanskje er det enda en grunn til at han elsker kafélivet og spesielt den han sitter på nå.

– Faren til en av guttene jeg startet Clink med, Jens Jacobsen, drev jernvarehandel her, og vi hadde øvingslokale i kjelleren midt på 70-tallet.

Mer om Clink og Amundsens hang til det urbane senere.

Roger Amundsen vokste opp i Oredalsveien med sine foreldre og bror, og rundt dem var det et «hav av terreng» som han sier. Et perfekt sted å vokse opp, og foreldrene på 92 og 88 år bor fremdeles i barndomshjemmet hans, og de holder styr på både huset og en hytte. Sønnens karrière følger de tett, og hver premiere er de på plass med blomsterbukett som faren overrekker når siste tone er spilt for kvelden.

– Mamma forteller at jeg var full av rytme allerede som baby, og nærmest danset før jeg kunne gå. De skjønte at det burde utvikles. Da jeg var sju år kjøpte pappa et gammelt piano, ler han før han raskt legger til at det gjorde nytten.

I løpet av oppveksten var unggutten innom tre-fire pianolærere, og den aller første var revypianisten Håkon Madsen.

– Han ga meg beskjed om hva jeg skulle spille, før han gikk inn i siderommet for å spille sjakk med en kamerat, han var mer opptatt av det. Det er litt rart å tenke på at han som var byens revypianist var min første lærer.

Amundsen drømte om å bli popstjerne og lage seg en rockekarrière, en drøm som bleknet med årene.

Jeg har alltid likt å jobbe med øret, derfor er jeg dårlig på noter.

Roger Amundsen

– Timene med pianoundervisning lærte meg å sitte riktig, harmonilære, ja, hele grunnlaget for å gå videre. Fra å spille klassisk i undervisningen, begynte jeg å høre på mange forskjellige sjangre, blant annet jazz. Herbie Hancock hørte jeg mye på, og grupper som Deep Purple, Led Zeppelin ... jeg hørte på de store, lyttet og kopierte. Jeg har alltid likt å jobbe med øret, derfor er jeg dårlig på noter. Det å bli god på instrumentet var viktigst.

14 år gammel startet han og noen kamerater bandet «Gloomy Shadows». 18 år gammel så «Clink» dagens lys, det var i 1976. Sammen med Rolf Stagre, Jens Jacobsen og Lars Dahlback skapte han bandet som lever i beste velgående. Nå er også trompetisten Espen Kristoffersen en viktig mann i gruppa.

– Vi begynte blant annet med romjulskonserter tidlig. Det startet på Hawk, og den gang var det danseforbud på 1. juledag, mimrer han.

Mens Amundsen står for det meste av musikken til Fredrikstadguttane, bidrar alle i Clink med ny musikk.

– Alle jobber med nytt materiale, det er veldig kollektivt.

Clink fylte 40 år i 2016: Fra venstre: Roger Amundsen (tangenter), Lars Dahlback (trommer), Rolf Stagre (gitarer), Espen Christoffersen (trompet/flygelhorn) og Jens Jacobsen (bass).

Clink fylte 40 år i 2016: Fra venstre: Roger Amundsen (tangenter), Lars Dahlback (trommer), Rolf Stagre (gitarer), Espen Christoffersen (trompet/flygelhorn) og Jens Jacobsen (bass). Foto:

Musikeren forteller om årene i husbandet på Oscar hvor sigarettrøken lå som et tåketeppe i lokalet, om første Beatles-nattiné i -93, årene i Fredrikstad Barne- og Ungdomsteater hvor han blant annet skrev musikalene «Pinnocchio» og «Askeladden og Kongens Harer». Det har blitt historiske spill som «Værestekæller» og «Plankebyen».

– Jeg skrev flere musikaler i samarbeid med Hans Petter Thøgersen og Ole-Hermann Lundberg også.

Amundsen trekker frem mange nye navn på kultursiden i byen, det er ikke bare gamle travere som beriker byen med ord og toner.

– Vi er egentlig heldige i denne byen, vi har mye kultur som trekker folk til byen.

– Tenker du at en kulturscene ville gjort oss enda mer attraktive?

Mannen som kollega Atle Jensen mener er «lugn som en tverrliggær» og «verdens finaste fyr», tenker seg om før han svarer. Jensen var innom det også da vi snakket med ham.

– Roger voktær sine ord, spesielt til media, sa han.

Amundsen løfter Caffè latte-koppen, og svarer:

– Jeg har faktisk ingen sterke meninger om det, og jeg er ikke imot en ny scene, men jeg synes betydningen er overdrevet. Kunst og musikk blir ikke skap i et kulturhus, men det ville nok dratt en del artister til byen, sier han.

Fredrikstadguttane har sånn smått begynt å tenke jul, det blir forestilling på Speilet i år som i fjor. Vinteren er en tid på året pianisten i gruppa gjerne hadde hoppet over.

– Fra julaften og ut er det greit, men jeg sliter med både snø, kulde, mørket, kjøpesenter ... ja, det er bare dritt. Jeg blir enda mer melankolsk i mørketiden, og er full av beundring over folk som blomstrer på den tiden. De fleste synes snø er vakkert, det gjør ikke jeg. Jeg gruer meg rett og slett til vinteren selv om jeg prøver å tenke positivt.

Desember kommer helt klart ikke som jula på kjerringa for Fredrikstadguttane. Tekstene og det meste av jobben blir gjort i eget studio på Holmen, i et bygg Roger Amundsen eier og som han nå gjerne vil renovere.

– Jeg har en enorm kjærlighet for Holmen, for meg vil det være en skandale hvis de river 40 hus for å åpne Evja. De må jo ikke rive hus, det tror jeg ikke noe på. Jeg synes kommunen gjør mye bra, men da skrev jeg brev. Gjør som i Amsterdam, lag smale fortau på hver side av elven hvis den åpnes, sier han engasjert og røper sitt engasjement for byhistorie og byutvikling.

I huset på Holmen drev hans far rørleggerfirma i mange år, og de eldste i familien besøker fremdeles lokalene. Hver torsdag klokken elleve steker de vafler og slår av en prat med sønnen og hans kolleger.

– Det er hyggelig med et avbrekk i hverdagen. Vi når veldig tidlig et stresspunkt i produksjonen, det er mye jobb. Vi må jo skape vårt eget, vi blir ikke så ofte ringt etter til andre jobber.

– Er dere stort sett enige underveis?

– Vi er veldig forskjellige, mest i synet på hvordan vi skal gjøre ting. Likhetstrekket er musikken og at vi alle vil levere. Ingen av oss kunne laget en revy alene, tror jeg, vi utfyller hverandre. Pål vil jo gjerne ha et politisk, historisk grunnlag, han er opptatt av en dyp mening. Atle er mer en løs kanon på dekk, det er bare å høste fra hans gullkorn, ler Amundsen og legger til at han selv bare vil lage noe morsomt.

– Jeg er mest opptatt av form. Men vi er glade i hverandre og liker hverandre, det er vi.

– Blir du lei etter flere uker med forestillinger?

– Nei, aldri, med hånden på hjertet.

– Noen forteller at du kan være litt distré? At du kan glemme å notere spillejobber, blant annet?

– Haha, ja, spesielt i en skriveperiode. Ellers er jeg normalt distré, mener jeg selv.

Tidligere nevnte kollega kan fortelle at pianisten er så sjarmerende og hyggelig at han kommer unna med at han dukker opp for sent av og til.

Interessert i byutvikling: - Jeg er ikke så veldig glad i tett og høy bebyggelse langs elven. Det er ikke bare romantiske holdninger som gjør at jeg vil beholde trehusbebyggelsen blant annet på Holmen. Vi må ha bevaring og utvikling i harmoni.

Interessert i byutvikling: - Jeg er ikke så veldig glad i tett og høy bebyggelse langs elven. Det er ikke bare romantiske holdninger som gjør at jeg vil beholde trehusbebyggelsen blant annet på Holmen. Vi må ha bevaring og utvikling i harmoni. Foto:

Amundsen og hans kone Bjørg tar ofte turen fra huset på Begby til sentrum med sin Toyota som Amundsen litt stolt forteller har rundet 315.000 kilometer. Han synes studioutstyr er sexy, men biler og teknisk utfordringer interesserer ham ellers ikke.

– Bjørg er heldigvis like urban som meg. Da barna våre, Anders, Mads og Fride var små, dro vi på badeferier, men nå er det stort sett bare storbyferie på oss. Kona er nok mer sosial enn meg, jeg liker at det myldrer rundt meg, men er likevel usosial i det sosiale. Vi traff hverandre forresten på «Top Floor» hvor Øivind «King Kong» var DJ. Stedet var et kultsted i 1980, smiler han og tar en god slurk av den doble latte'n.

– Jeg tåler egentlig koffein dårlig, det er jo litt dumt for en som er så glad i kafélivet som meg, avslutter han med en hjertelig latter.

Artikkeltags