Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Fastlegestreiken handlet om å begrense ufrivillig overtid. Også fastleger skal kunne ha rett på tid til familie og et liv utenfor jobben.
Fastleger i små kommuner har en gjennomsnittlig totalarbeidstid på 70 timer per uke, og det finnes ingen øvre grense for hvor mye legevaktsarbeid man kan pålegges.
Når skal legeforeningen ha lov til å si stopp, om ikke nå?
De fleste fastleger er organisert som selvstendig næringsdrivende, og jobber på oppdrag fra kommunen (fastlegehjemmel). Fastlege- og legevaktsordningen er dermed konstruert slik at legene ikke er underlagt arbeidsmiljøloven (AML). Det er ikke dermed sagt at vi kan akseptere hvor mange overtidstimer som helst. Per i dag er det nemlig ingen begrensning for hvor mye arbeidstimer i legevakt man kan pålegges.
Helsedirektoratets tidsbruksundersøkelse fra 2018 viser at fastleger i snitt jobber 55,6 timer per uke. Dette tilsvarer 150 prosent stilling. Når dette er snittet så sier det seg selv at mange også jobber vesentlig mer. Samme undersøkelse viser at 25 prosent jobber mer enn 62 timer, mens ti prosent jobber mer enn 75 timer i uken.
Å være fastlege i distrikts-Norge er hardt. Vi jobber heldigvis i en bykommune hvor det er mange leger som kan gå vakt, og hvor kommunen prøver å tilrettelegge.
Fastleger i de minste kommunene (inntil 5000 innbyggere) har en gjennomsnittlig totalarbeidstid på over 70 timer. Ti prosent av disse jobber 128 timer i uken; og hver fjerde over 81 timer i uken. Blant de som går legevakt i disse småkommunene utgjør ukentlig legevaktsarbeid i snitt 37,7 timer av totaltarbeidstiden. Hadde dette vært frivillig, så hadde det vært én ting. Noen kommuner pålegger imidlertid fastlegene en slik arbeidstid. Dette ønsker legeforeningen en begrensning på.
Streiken handlet om at vi ønsker en øvre grense for hvor mye legevaktsarbeid kommunen kan pålegge fastlegene. Legeforeningens krav er en begrensning til maksimalt 7 timer aktiv eller 28 timer passiv legevakt per uke i tillegg til full jobb i egen praksis.
Pasientsikkerheten er også et viktig aspekt. For en lege på legevakt kan detaljer i ytterste konsekvens være forskjell på liv og død eller varig skade. Det er et faktum at mangel på søvn og hvile senker mental prestasjonsevne. En uthvilt lege gir best helsehjelp. Lastebilsjåfører blir jevnlig kontrollert, og både sjåfør og arbeidsgiver kan bli bøtelagt ved brudd på hviletiden, da dette kan være til fare for trafikksikkerheten. Hvorfor er det da ingen øvre begrensning for hvor lenge en lege kan gå vakt?
Det er vanskelig å forstå at KS ikke automatisk gikk med på denne tankegangen og satte seg ned for å forhandle frem et maksimalt timeantall en lege kan gå vakt i tillegg til fastlegejobben. Vi streiket for denne retten, og etter at skarve 35 leger på landsbasis var planlagt tatt ut, ble det ansett som en fare for liv og helse at streiken fortsatte. Hva da med fare for liv og helse under gjeldende arbeidsforhold?
I andre saker relatert til arbeidstid har man kalt slik organisering av arbeidstakere for sosial dumping. For et par år siden var det rettssak mellom 24 omsorgsarbeidere og det private helse- og omsorgsselskapet Aleris Ungplan & Boi AS. Her var omsorgsarbeiderne tilknyttet selskapet som næringsdrivende, men mente de i realiteten var arbeidstakere. De ønsket å være beskyttet av arbeidsmiljøloven. Dette skapte stor blest, og det førte blant annet til at Raymond Johansen og andre politikere gikk hardt ut mot det de mente var utnyttelse av konsulentbruk og omgåelse av arbeidsmiljølov.
I Veireno-saken ble lederen dømt til fengselstraff for brudd på arbeidsmiljøloven. Der jobbet de ansatte opp mot 17,5 timer i strekk og 90,5 timer i uka for å rydde opp i søppelkaoset i Oslo. Legeforeningen har i mange år sagt klart ifra om at noe må gjøres med fastlegenes arbeidsbelastning, men har ikke blitt hørt. Nå har vi altså gått til streik for å bli hørt.
Å være fastlege i distrikts-Norge er hardt. Vi jobber heldigvis i en bykommune hvor det er mange leger som kan gå vakt, og hvor kommunen prøver å tilrettelegge. Mange fastleger, spesielt i distriktene, har imidlertid en helt annen hverdag, og er avhengige av tiltak nå for å klare å stå i jobben framover.
Fastlegekrisen er en varslet krise. Arbeidsmengden i fastlegepraksis øker og øker, og vi har sagt ifra i mange år allerede. Krisen er allerede et faktum med stort frafall av fastleger, rekrutteringsvansker og ubesatte hjemler.
Det er på tide at KS og staten slutter å peke på hverandre. Det bør være en selvfølge at det må finnes en øvre grense for pålagt arbeidstid. Vi håper nå at lønnsnemda ser dette, slik at vi også kan få rett til en øvre grense for arbeidstid.
Det er nok nå!
