Disse fine dagene i sommerferien gir meg alltid overskudd til å ta fatt på de bøkene som krever mer av meg. Jeg vil rystes. Denne sommeren ble det Martin Eia-Revheims «Å sette sammen bitene – Min historie om vold, skam og reparasjon». Far var prest. Far truet med våpen. Far slo mor – og kalte mora ei hore. Far drakk fra torsdag til søndag, hver eneste uke.
Martins historie er ikke unik. Ei heller et tema som kanskje ikke alle vil lese på fine sommerdager. Det er en bok om å overleve, om å bryte seg løs fra farens grep, til tross for at far døde i 2010. Han ligger i en fellesgrav. Om skammen som Martin bærer på. Tilgivelse, noe av det vanskeligste. Og, om ekstrem vold.
Jeg skal skyte meg, sa pappa helt plutselig. Jeg orker ikke mer, skreik han. Han satt med våpenet i hånda, en Colt 9mm. Pappa var major i militæret og feltprest. Han fikk ha pistol hjemme. En pappa med våpen, det skulle gi trygghet: Ingen er så trygg i fare.
Hentet fra boken
Boka er ei tynn liten flis. Allikevel har jeg brukt mange timer på boken. Jeg må legge den fra meg, fordøye ordene. Sommerferien kom og gikk og boka er fremdeles ikke lest ferdig. Boka hopper mellom nåtid og fortid. Velskrevet, vond.
PS! Martin Eia-Revheim etablerte kulturscenen Blå i Oslo, har vært leder av Kongsberg Jazzfestival, orkestersjef i KORK, er nå ansatt i Sparebankstiftelsen DNB som hussjef for Sentralen, et kulturhus i Oslo. Utdannet sosionom.