Pandemien er over oss og vi er vitne til et mediehysteri vi sjeldent har sett maken til. Aviser og tv-stasjoner rapporterer nærmest fra minutt til minutt om hvor raskt vi går undergangen i møte. Mange idrettsanlegg må låse sammen mål for at ikke noen skal bruke dem(!?). Vi har mistet det meste av sportsarrangementer, men har fått et nytt, overveldende mesterskap; politikernes, både i posisjon og opposisjon, viser en kåthet i handlekraft som vi aldri har sett på denne jord. Her gjelder det å overgå de andre og være best i klassen på «å beskytte befolkningen».

Hvorfor har vi ikke samme hysteri hvert år når influensaen kommer snikende? Nei, fordi makthaverne ikke har sett det politiske potensialet i influensaen.

Ærlig talt, slutt med dette vrøvlet! Det hele munner i at ingen «ansvarlig» politiker vil bli beskyldt for å ta lett på denne sykdommen. Derfor er det om å gjøre å ta i mye mer enn de andre. Til og med ordførere i småbygder innenlands har fått medietid fordi de slår til med enda hardere tiltak enn den tøffeste regjering eller den enda tøffere byrådslederen i hovedstaden.

Vi står riktignok overfor en hissig virussykdom som vi ennå ikke har noen vaksine mot, men vi har møtt lignende før uten det samme massehysteriet. Liv vil gå tapt, dessverre, og det går stort sett ut over dem som har lidelser fra før, men er denne massive nedlukningen av samfunnet verdt det?

Sammenligningsvis dør ca. 650 000 (i Norge 700-1000) mennesker hvert år av influensa, til tross for at vi har vaksiner. I dag er bare halvparten av dette tallet smittet og av dem dør noen prosent. Hvorfor har vi ikke samme hysteri hvert år når influensaen kommer snikende? Nei, fordi makthaverne ikke har sett det politiske potensialet i influensaen. Burde vi ikke stenge ned samfunnet i fire-fem måneder hvert år?

Har vi tenkt på og tatt høyde for de ufattelige konsekvensene av denne nedlukningen har for samfunnet vårt? Allerede etter ei uke hadde arbeidsløsheten i Norge steget med over 100 000(!) mennesker. Utallige småbedrifter og livsverk står i fare for å gå til grunne og bli en grushaug. Flyselskaper, restauranter, frisører, skoler, universiteter og mange andre virksomheter er helt stengt. De negative økonomiske følgende vil bli mye dårlig psykisk helse med mange flere selvmord (vi har allerede mellom 500 og 600 selvdrap årlig). Mange unge med svake nettverk og dårlig psykisk helse vil slite enormt hjemme alene, eldre får ikke besøk, familier med mange medlemmer sliter på hverandre og samfunnet får en relasjonsslitasje som det kan ta lang tid å reparere. Er det verdt prisen? Til nå er sju døde i Norge, med en snittalder på 89 år. Vi klarte ikke å redde dem, hvor mange andre liv skal vi ofre for å redde noen?

Hva skal vi gjøre? Jeg har selvfølgelig ikke noe fasitsvar på det, men de drastiske tiltakene vi har satt i gang i vårt lille land, redder antagelig svært få. Det er en skam at hyttefolk blir frarådet å dra på hytta. Ingen som er syke eller mistenker at man blir syk, vil sitte med familien sin oppe på fjellet noe sted. Da vil de være hjemme og ha nærhet til de medisinske hjelpeapparatet som er tilgjengelig der. I Sverige anbefaler de å gjøre omvendt; dra på hytta og sitt der i selvbestemt karantene. Spesielt hvis du er i risikogruppa.

Vi må åpne restauranter og frisører igjen, vi må få i gang samfunnshjulene raskest mulig. Skolene må åpne så fort råd er. Kanskje man burde starte pent og la halve klassen ha hovedfagene før lunsj og resten etter lunsj? På den måten blir det mye mindre tetthet på skolen. Vi skal selvfølgelig ta vare på alle som er smittet, er i risikosonen eller som av andre grunner føler at de må beskyttes. Da er det viktig at vi har god kontroll på smittekilder og en streng kontroll med dem som kommer fra smittede områder. Jeg har stor tillit til det norske helsevesenet og deres kompetanse til å behandle denne sykdommen. Men jeg har lite til overs for dem som skriker over seg og med det skremmer det norske folk. Vi er skremt nok nå!

Bildeserie

Folketomt og stengt – koronaviruset gir «skjenkenekt» til utelivsbransjen i Fredrikstad