I økende grad konkurrerer private helseaktører med det offentlige om penger og spesialister. Regjeringen har med «fritt behandlingsvalg» og andre mekanismer sørget for at offentlige sykehus/ helseforetak må bruke av sine budsjetter, altså skattepengene våre, for å finansiere disse private bedriftene. Store internasjonale aktører har fått god avkastning på sine investeringer i sykehustjenester, omsorgstjenester og sykehjemstilbud, på bekostning av det offentlige helsetilbudet.

Private helseaktører og privatpraktiserende spesialister driver klinikker som har rett til å behandle mennesker med psykiske problemer så lenge de vil, med garantert refusjon som tas fra det offentlige helsebudsjettet. Konsekvensen er også her nedbygging av det offentlige helsevesenet.

Kundeforholdet ved kjøp av helsetjenester er asymmetrisk. Selgeren vet hva han selger, kunden vet ofte ikke hva han faktisk kjøper. I et privat helsevesen er fortjenesten på det man driver med styrende for hva man gjør, og dette kan fort bære galt av sted.

Mye forskning viser at privatisering av helsevesenet er en uting samfunnsøkonomisk (ref: – Privatisering og helsevesenet er ikke forenlige (forskning.no). Hvorfor må helsevesenet ikke privatiseres? - Debatt og kronikk - Dagens Medisin)

Unødvendige og unyttige kirurgiske inngrep på menisker og skiveprolaps, og unødvendige kontroller av blodtrykk, kolesterol, prostata, bryst mm. krever enorme ressurser og gir liten eller ingen helsegevinst for befolkningen. «Villscreening» der ellers friske mennesker blir loset inn evigvarende kontrollsystemer er også en profitabel aktivitet for private helsetilbydere.

Det stimuleres til tegning av private helseforsikringer, som ofte er unødvendige så lenge vi har folketrygden som en kollektiv helseforsikring. Men private helseforsikringer gir store muligheter for fortjeneste. Et land som har utviklet dette langt er USA, der hele helsevesenet og helseforsikringer i hovedsak er private. Forsøk på å endre dette i retning av hva vi har i Europa har blitt møtt med voldsomme angrep fra de som tjener på dette systemet og deres høyt gasjerte lobbyister.

USA har et av de minst effektive og dyreste helsetjenestene i verden (ref: Health at a Glance 2019: OECD Indicators | READ online (oecd-ilibrary.org) ) Amerikanerne har tross sterk motstand fra private forsikringsselskap og sykehuseiere beveget seg mot en offentlig helseforsikring («Affordable Care Act»). Regjeringen vår går motsatt vei, med et mer markedsstyrt privat system som mål.

Erna Solberg og Bent Høie begrunner privatisering med at valgfrihet er det menneskene trenger. Valgfrihet til hva? Velge hvilken privat klinikk eller hvilket offentlig sykehus man vil dra til? Frihet for demente til å velge sykehjem? Kanskje det er viktigere for vanlige mennesker at de er sikret et godt helsetilbud som ikke er ute etter pengene deres.

Høyre vil «sette pasienten foran systemet, og gi valgfrihet . Men pasienten må jo ha et system som tar seg av ham/ henne. Høyres satsing på et profittdrevet privat helsevesen kan nok bidra til at pasienten føler seg vel, men det viktigste er om behandling og oppfølging er nødvendig og riktig. Private «helsetilbydere» kan forholde seg til at unødvendig behandling og oppfølging er enklere å drive med, gir mindre risiko og gir gode inntekter.

Ønsket om å ha en jobb der man gjør noe som er nyttig for pasientene og samfunnet, og ikke primært måtte tenke på fortjeneste, gjør at mange helsepersonell blir i det offentlige i stedet for at pengene skal bli den primære drivkraften.

Hva er argumentene for å la markedskreftene styre utviklingen i helsevesenet? Er det troen på at helse er en vare som kan selges og kjøpes til høystbydende, og at helsetjenester og omsorg blir bedre jo mer profittdrevne de er?

Eller er det at Ernas sponsorer i politikken er investorer som vil ha avkastning på penger som er som er satt inn i både i private helseforetak og i partienes valgkampkasse?