Gå til sidens hovedinnhold

Er et rettferdig lønnsoppgjør for mye å be om?

«Dette gjør noe med oss lærere, og enda en «klapp på skuldra» og nok en applaus kan ikke overdøve den påtrengende bakgrunnsstøyen som roper etter lønnsmessig rettferdighet.»

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Fagbladet sin artikkel «Det kan bli storstreik over hele landet: Nå begynner meglingen» (publisert 5. mai 2021) har skapt debatt i kommentarfeltet. Lærere fremstilles som både helter, men av noen få også som kravstore. Et krav om et rettferdig lønnsoppgjør fra vår side er ikke mer enn nettopp et krav om rettferdighet.

Historiene har vært mange om hvordan vi har håndtert pandemien med dens smittefare, overganger og krav om pedagogisk kreativitet. Vi frontlinjekjempere, uten noe særlig smittevernutstyr, har blitt applaudert for å gjøre det vi er utdannet til å gjøre; skape læring hos elever. Men som alltid etter en applaus, gir den påfølgende stillheten rom for refleksjon.

Hvor mange helger har ikke gått med til replanlegging ved endring i trafikklysmodellen? Hva med nattetimene som går til å komponere et undervisningsopplegg som vil være gjennomførbart for eleven som plutselig sitter i ventekarantene? Og for ikke å sakke om de lange telefonsamtalene med foreldre og elever som av ulike årsaker ikke har det så greit nå i denne pandemien? Dette gjør noe med oss lærere, og enda en «klapp på skuldra» og nok en applaus kan ikke overdøve den påtrengende bakgrunnsstøyen som roper etter lønnsmessig rettferdighet.

Nå er vi midt i et lønnsoppgjør der det ble brudd etter at Unio krevde kompensasjon for etterslepet i fjor og en reallønnsvekst. Vi kjente på solidaritet under press i høst, og akseptere tingenes tilstand og tok til takke med 1,7 prosent som var forhandlet frem for å unngå streik. Relativt frekt var det derfor at privat sektor selv gikk over frontfagsmodellen med 0,5 prosentpoeng og fikk en lønnsvekst på 2,2 prosent.

Dette er over 20 prosent mer enn hva den «konkurranseutsatte sektoren kunne tåle». Åpenbart kunne de tåle mer. Bare ikke for oss. Kun for seg selv. Slikt mister en tillit av.

Les også

Krever et lønnsløft, det er lærernes tur nå

Ja, vi lærere har en jobb. En samfunnskritisk jobb til og med. En jobb der vi utdanner barna dine og skaper læring. Er vi heldige, får vi også være betydningsfulle for elevene. Vi ser at vi ved flere tilfeller blir såpass betydningsfulle at vi får tildelt flere roller; vi blir samtalepartnere, hobbypsykologer, veiledere og diplomater. Vi kan ikke avslutte arbeidsdagen vår ved et gitt klokkeslett; ei heller starte den. Den startes og avsluttes av de vi jobber for; elevene våre.

Negativt er det ikke, for det viser at vi nettopp er det vi ønsker å være for elevene våre; betydningsfulle. De henvender seg til oss som trygge voksenpersoner for å få veiledning og støtte. En større anerkjennelse av at vi gjør en god jobb finnes derfor ikke. Samtidig er det utfordrende fordi det medfølger et stort ansvar. For hva skjer hvis du ikke får tid til å svare den ene eleven som har åpnet seg og skrevet om hvordan hverdagen oppleves? Hva skjer da med eleven som ikke føler seg sett?

«Men var det ikke derfor du ble lærer da? For å være betydningsfull?» spør du. Og med det nonchalante spørsmålet treffer du både spikeren på hodet, men også kjernen til frustrasjon. Supplerer du i tillegg med ytringen «du har i hvert fall en jobb», blir en påfølgende diskusjon raskt personlig.

Når det tross alt er mennesker vi jobber med – individers liv og fremtid – da oppleves det som lite konstruktivt å bli møtt med kommentaren «du har i hvert fall en jobb». Selvfølgelig er vi heldige som har en jobb, og sjelden har jeg vært mer glad for at vi betaler skatt, siden dette tross alt er midler som blant annet brukes til økonomisk kompensering for dem som er helt eller delvis arbeidsledige. Men hvor lenge skal vi akseptere at jobben vi gjør ikke kompenseres godt nok?

Dette er vår historie. En historie om frontlinjekjempere som gjør alt vi kan for å skape best mulig læring for de unge i samfunnet. Er det slik at vi må føle på at vi krever et rettferdig lønnsoppgjør? Hvordan velger du å se situasjonen? Er det lærerne som er kravstore, eller er det motparten som bør ta lua si i hånda og møtes oss på starten av en lønnsmessig rettferdighet?

Les også

Gi økt lønn – ikke applaus!

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:15.