Gå til sidens hovedinnhold

Er eldre stort sett digitale analfabeter? Ja, dessverre!

«Vi har på forskjellig vis forsøkt å motivere de ikke-digitale medlemmene til å komme seg over på «riktige siden». Det er nedslående at det tre år etter fortsatt er 40 prosent av medlemmene som er ikke-digitale.»

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Bernt Kristian Berntsen har skrevet et debattinnlegg som står i Fredriksstad Blad den 27. januar. Innlegget er skrevet som en kommentar til vårt innlegg i Fredriksstad Blad den 13. januar. Dette dreide seg om betalingsmuligheter på buss, begrenset til betaling med smarttelefon og app.

La oss først si at vi er helt innforstått med den digitale utviklingen som fortsetter for fullt tempo. Det vi er opptatt av, er at det alltid vil være noen som henger etter – som også skal betjenes. Det vi krever, er at noen får og tar ansvar for at det opprettholdes analoge løsninger for de ikke-digitale! Noe annet vil være diskriminering – og det er ikke tillatt!

De ikke-digitale er de som ikke har digital kompetanse og som følgelig ikke bruker internett, smarttelefon, PC eller nettbrett! Vi har tidligere brukt et estimat som sa at det var i alt 400.000 ikke-digitale i Norge. Nå har Kompetanse Norge gjennom en undersøkelse de har utført for Kunnskapsdepartementet, fastslått at tallet ikke-digitale er 600.000. Vi har ikke oversikt over det, men det er all grunn til å kunne gå ut ifra at de eldre, som er vårt anliggende, utgjør majoriteten av de 600.000.

Det var NRK som i et intervju omtalte de som ikke hadde smarttelefon og app, som snikere. Det likte vi jo dårlig. Vi har kunnet tilby oss å betale med et lovlig betalingsmiddel, kontanter! Når busselskapet ikke kan ta imot betaling vi tilbyr, så er det busselskapet som har et problem – ikke vi!

En av de første utfordringene de møter, er et sett av ord og uttrykk som er fullstendig ukjent for dem. Det går an å bli skremt av mindre!

Et første hinder for å komme seg inn blant de digitale, er anskaffelse av nødvendig datautstyr. For mange pensjonister er 5.000 til 6.000 kroner et tungt løft som de vegrer seg for, men vi er enig i at for mange ville dette være løsbart. Et større hinder er motivasjon – det å ville og det å våge!

For ca. tre år siden ringte vi opp våre ca. 600 medlemmer for å innhente e-postadresser. Samtidig spurte vi dem som ikke var på nett, ca. 40 prosent av medlemmene, om de hadde intensjoner om å skaffe seg datautstyr og ta nødvendig opplæring. Det var ikke en eneste som ga uttrykk for at de hadde slike intensjoner. Standardsvaret var: «Løpet er nok kjørt for meg!»

Vi har på forskjellig vis forsøkt å motivere de ikke-digitale medlemmene til å komme seg over på «riktige siden». Det er nedslående at det tre år etter fortsatt er 40 prosent av medlemmene som er ikke-digitale. I gruppen over 80 år er det 87 prosent ikke-digitale, i gruppen 70 til 79 år, 39 prosent og i gruppen 60–69 år, 33 prosent! Det kan hende våre medlemstall ikke er fullt ut representative, men jeg tror at de kan være en god pekepinn!

Vi tror også at de eldre har evne til å lære nye ting, selv om det kan bli tyngre etter hvert som årene går. En av de første utfordringene de møter, er et sett av ord og uttrykk som er fullstendig ukjent for dem. Det går an å bli skremt av mindre!

Hvis de ikke-digitale ikke lar seg motivere, så vil de heller ikke la seg tvinge over på «den riktige siden». Vi kommer til å ha en betydelig gruppe ikke-digitale noen årtier fremover. Det kommer til å løse seg etter hvert som de eldste dør og det kommer yngre til.

I mellomtiden må vi kunne forvente at myndighetene erkjenner at vi har denne gruppen, og at de ikke snur ryggen til. Alle må ha krav på å betjenes–også de eldre ikke-digitale!

Les også

Mange har «snikinnført» kontantnekt uten at myndighetene reagerer

Les også

Retten til å bruke kontanter er mer begrenset enn mange tror

Kommentarer til denne saken