Gå til sidens hovedinnhold

Er det rutine å kaste pasienter ut av rommet midt i natten på Kalnes?

«Det kan ikke være sånn at syke mennesker ikke kan få sove trygt om natta, i fare for å bli jaget opp og sendt på gangen eller et annet rom, for deretter å finne ro med en nervetablett?»

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg har nettopp vært innlagt på Sykehuset Østfold Kalnes. Jeg ble sendt til akutten med blødning fra tarmen. Jeg deler det synet som mange andre har skrevet om tidligere, der det norske helsevesenet roses. I Norge blir du tatt godt vare på, og du får god behandling. Men jeg er freidig nok til å påstå at det også er et forbedringspotensial.

Jeg opplevde at ikke alt er like rosenrødt. Apropos roserødt, min situasjon var blodrød. Jeg trengte akutt behandling etter mange do-turer med rent blod i toalettpotta. Etter flere timer ventende på akuttmottaket, ble jeg plassert på enerom på gastrologisk avd. Der ble jeg kontrollert og overvåket. Blodprosenten viste tydelig blodtap. Dette skjedde onsdag 21. april. Det var nødvendig med koloskopi for å finne såret og stoppe blødningen. Undersøkelsen kunne ikke finne sted før fredag 23.4. Imens fortsatte blødningen også torsdag.

Ved koloskopi tres et instrument med kamera fra endetarmen gjennom tykktarmen og et lite stykke inn i tynntarmen. For å kunne se tydelig må tykktarmen tømmes. Den tømme-prosessen startet klokken 18 torsdag kveld med at jeg måtte drikke en spesiell væskeblanding. Deretter kom virkningen. Det ble mange løpeturer til toalettet med sprutdiarè av blod. Jeg krøp til sengs klokken 22.30 vel vitende om at jeg måtte igjennom samme prosess neste morgen klokken 06.00. Jeg sovnet momentant, utslitt og tappet for krefter.

Ca. Klokken 12 på natta fôr jeg fortumlet opp i senga. Jeg var blitt vekket! Jeg skimtet en skikkelse i døråpningen i det svake lyset fra korridoren utenfor som kom med ordene: «Vekket jeg deg»? Sjokkvekkingen gjorde at jeg ikke visste hvor jeg var. Situasjonen kunne minne om Inspeksjon på brakka i kompani Lauritzen (TV-serie på TV2). Så kom beskjeden fra sykepleieren: «Det kommer en annen som skal ha rommet ditt. Du må pakke sakene dine. En portør kommer snart og henter deg». Jeg måtte skjelvende komme meg ut av senga, pakke ned klær fra skapet, samle sammen toalettsaker o.a. og dytte det ned i min lille koffert. Deretter kom portøren og turen gjennom korridorene endte på et rom i lungevdelingen. Der ble jeg tatt imot og påmint om neste tømming av tarmen klokken 06.00.

Jeg følte meg veldig stressa. Alt hadde skjedd så fort. Dessuten følte jeg at jeg måtte sove noen timer til før den krevende tømme-prosessen, etterfulgt av en utfordrende undersøkelse. Med mitt hamrende hjerte forsto jeg at sove var umulig. Jeg måtte be om en nervetablett for å få kroppen til å slappe av. Det hjalp - jeg sovnet. På en måte endte det godt. Tømming og undersøkelse gikk greit. Etter monofer(jern)-infusjon er jeg nå hjemme igjen.

Min erfaring fra Kalnes er at sykepleierne gjør en strålende jobb. De viser varme, forståelse, godt humør og tilstedeværelse som jeg fullroser. De bør være et forbilde for ansatte i næringslivets servicebransje. Legene har klatret ned fra sin høye pidestall og møter deg med forståelse, er lyttende og kommuniserer på en jordnær måte. Men systemet på sykehuset har jeg liten forståelse for. Det kan ikke være sånn at syke mennesker ikke kan få sove trygt om natta, i fare for å bli jaget opp og sendt på gangen eller et annet rom, for deretter å finne ro med en nervetablett? Men hvem er systemet?

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:15.