Eldreomsorgen hviler på et postulat om at de eldre ønsker å bo hjemme så lenge de kan/vil. Dette betviles ikke hvis konklusjonen er trukket etter en rundspørring blant et representativt utvalg av 70+, men her mangler den logiske fortsettelsen: – Men når de ikke lenger kan eller vil, skal dette også bli tatt hensyn til. Denne «folkeviljen» blant de eldre har kommunen ikke bygget opp kapasitet til å imøtekomme og har tolket alt til egen «fordel». Forresten, er det bevist at dagens praksis gir så store innsparinger? Er det sikkert at omsorg i institusjon er så mye dyrere?

Når vi ser den armadaen av små kommunebiler som kjører rundt morgen, middag og kveld må vi spørre: Hva koster dette i form av bilhold, drivstoff og ineffektiv arbeidstid? Er det optimalt at pleiepersonalet bruker så mye av arbeidstiden til å kjøre bil og fly i trapper? Kort sagt; er omsorgen organisert på en optimal måte og hva får de eldre igjen? At kommunen har en utviklingsstrategi som prioriteter bygging av dyre leiligheter og nedprioriterer næring og arbeidsplasser bidrar også til færre yrkesaktive, flere pensjonister og økende press på eldreomsorgen.

Å bygge sykehjem/aldershjem er kapitalkrevende, men må kommunen bygge, eie og drifte bygningsmassen? De aller fleste eldre bor i egen bolig som kunne konverteres til en andel i en institusjon, organisert som et borettslag. Det ville frigjøre mange boliger for salg eller overtagelse av arvinger før forfallet forringer verdien. Når behovet ikke er der lenger selges andelene til neste bruker. Slik ville ordningen totalt også bli en fordel for arvingene. En slik institusjon må ha en viss størrelse, bestå av små terskelløse boenheter rundt et tun med hage, overbygget svalgang foran inngangene og med stier for rullestol/gåstol til uteplasser i hagen, slik at beboerne fikk komme ut i frisk luft uansett vær. Pleiepersonalet må selvfølgelig disponere deler av arealet.

Fordelen med det er at de da alltid er i nærheten, er på jobb og ikke sitter i en bilkø. Det finnes tilsvarende ordninger, og det kan sikkert innvendes at det ikke gir innsparinger, men her er det forskjell på sporadiske forsøk og innføring av borettslags-prinsippet som hovedregel. Det er heller ingen ting i veien for å omorganisere eksisterende anlegg. Det kan også innvendes at ikke alle eier nok til en andel, men det er fult mulig for kommunen å eie noen andeler som stilles til disposisjon.

Hvordan har en pleiepasient det hjemme? Har han/hun barn eller nære pårørende som kan/vil stille opp, kan dagene selvfølgelig fylles med noe positivt, men dette legger også store bånd på pårørende. Altfor ofte sliter en datter seg ut på pleie av foreldre som «krever noe igjen». Verst stilt er de som ikke har nære pårørende, som bor i bolig som ikke er tilrettelagt for en sengeliggende pasient, som må ha hjelp til alt, har dostol i stua og får kroppsvask i senga. Ensomhet og mangel på stimulans virker sløvende. Disse menneskene burde få lov å snike i køen, eller, aller best, køen burde avskaffes.