I fjor ble livet vårt snudd opp ned, og med pårørendes øyne ble vi ufrivillig dratt inn i en verden hvor det norske helsevesenet ble en helt avgjørende del av hverdagen vår.

Gjennom pandemien har helsevesenets avgjørende samfunnsrolle fått større oppmerksomhet og økt anerkjennelse. Kanskje har vi også blitt flinkere til å snakke helsevesenet vårt opp og til å vise større grad av takknemlighet for jobben som gjøres også når ikke vi eller våre nærmeste trenger helsehjelp selv.

Men er vi egentlig flinke nok til å sette pris på helsevesenet vårt og på menneskene det består av?

Jeg skammer meg litt over å måtte innrømme at det mentale bildet mitt av et sykehus, før jeg ble pårørende selv, var selve sykehusbygget på Kalnes. Bildet mitt av hjemmesykepleien var de små elektriske bilene man kjører forbi langs veiene eller som man ser parkert på en gårdsplass i nabolaget. Jeg visste ikke bedre.

Nå er bildet mitt av sykehuset først og fremst vennlige sykepleiere som titter innom og tar seg tid til både arbeidsoppgavene sine og en prat selv om gangen er full av korridorpasienter og tiden ikke spiller på lag med de som er på vakt. Det er mennesker som smiler, ler og byr på seg selv, og som demper alvoret som sitter i veggene.

Om du ber meg tenke på det norske helsevesenet i dag er nok mitt aller sterkeste bilde av det norske helsevesenet hjemmesykepleien. Heltene i de små elektriske bilene som for oss har vært en av de virkelig fine tingene i en krevende hverdag.

Hjemmesykepleien er så mye mer enn arbeidsoppgavene som skal utføres. Hjemmesykepleien er støtte, trygghet, latter, empati, omsorg, varme, medmenneskelighet og stabilitet i en vanskelig hverdag. Hjemmesykepleien er muligheten til å få være trygg og ivaretatt i kjente omgivelser.

Når jeg tenker på hjemmesykepleien i dag, tenker jeg på Tonje og Ida som tålmodig sitter i stua med oss og gir trygghet og støtte på våre livs aller tyngste dager. To helt fantastiske damer og dyktige sykepleiere som har gjort hverdagen for oss alle litt bedre og som fulle av empati, omsorg og kompetanse har skapt trygghet i det utrygge.

Jeg tenker på hvordan Thomas, full av kompetanse, på eget initiativ har tatt seg god tid til å svare på alle spørsmål vi ikke visste at man burde stille, men som det ga oss stor trygghet å vite svaret på. Jeg tenker på det milde og gode vesenet til Esayas og hvordan man alltid kunne være trygg på at alt var på stell, og at han tålmodig ville utføre jobben sin med den aller største grad av dyktighet og nøyaktighet.

Jeg tenker på gleden i mammas stemme på telefonen når hun kunne fortelle at Runa hadde vært innom. Jeg tenker på alle sykepleierne som har vært innom oss det siste året som alle har til felles at de har utvist yrkesstolthet, dyktighet, trygghet og empati i rollene sine og som alle på hver sin måte har vært positive innslag i hverdagen vår.

Det er ikke mye å savne med å være pårørende, men jeg kommer til å savne hjemmesykepleien.

Vi beveger oss inn i en tid hvor eldrebølgen vil slå til for fullt, og det vil være et stort press på det norske helsevesenet. Vi mangler i dag ca. 6000 sykepleiere, om 15 år vil vi mangle ca. 28.000. Samtidig som helsevesenet i økende grad kommer til å mangle hender, viser undersøkelser at én av fem sykepleiere forlater yrket innen ti år etter fullført utdanning, og at hele tre av fire sykepleiere i kommunehelsetjenesten vurderer å skifte jobb på grunn av utilfredsstillende arbeidsvilkår.

Mangelen på menneskelige ressurser vil krevet at vi tenker nytt og finner nye løsninger på utfordringene helsevesenet vårt vil møte, men empati kan ikke effektiviseres og relasjoner og varme kan ikke robotiseres.

Jeg håper at alle pasienter og pårørende skal få det samme gode møtet med helsevesenet som vi har hatt. Derfor håper jeg alle vil ta sin del av samfunnsansvaret for å heie frem sykepleierne våre, at vi blir flinkere til å se og anerkjenne den helt uvurderlige jobben sykepleierne våre gjør, og at vi sikrer at sykepleierne våre får tilfredsstillende arbeidsvilkår slik at de blir værende i yrket og i kommunehelsetjenesten.

Så er kanskje mammaen, broren eller datteren din like heldig som mammaen min var, og får en Ida eller Tonje på døren når de trenger det som mest!

Jeg vil rette en helt spesiell takk til Hjemmesykepleien Syd, team 3. Dere er selve definisjonen på hverdagshelter. Tusen takk til alle sykepleiere der ute for den fantastiske og viktige jobben dere gjør og for at dere orker!