Gå til sidens hovedinnhold

En dag for glede, takknemlighet og ettertanke

– Gjennom sin langvarige holdningskamp har krigsgenerasjonen vært garantister for at grunnverdiene de en gang kjempet for har blitt holdt levende, skriver Petter Ringen Johannessen. Vi er ved et veiskille fordi tidsvitnene ubønnhørlig er på vei ut av tiden.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er i dag 75 år siden frigjøringen fant sted etter fem lange år med tysk okkupasjon av landet. Overalt i Fredrikstads gater stimlet folk i 1945 sammen i et øredøvende jubelbrus som ingen ende ville ta. Tidenes byfest var et faktum, og det norske flagget var med ett synlig overalt. For første gang på flere år ble gatebelysningen skrudd på, og kirkeklokkenes klang bar med seg budskapet om at marerittet endelig var over.

Norge var fritt, og overalt i det offentlige rom ble man møtt med hurrarop og gledesutbrudd. Fra sine mobiliseringsplasser i skogene rundt Fredrikstad dukket Hjemmestyrkene opp og tok kontroll over byen. En disiplinert tysk okkupasjonsmakt trådte tilbake fra sine poster over hele landet, og alt gikk forbausende bra da en hel nasjon gikk fra krig til fred over natten.

Samtidig feirer vi i dag 75 år med fred og frihet i Norge. Denne markeringen er både en tid for glede og takknemlighet, men også en tid for ettertanke. Krigsutbruddet i 1940 viste med all tydelighet at det utenkelige faktisk kan skje. Selv fredelige Norge, i utkanten av Europa, slapp ikke unna da nazismens ustyrlige krefter slapp løs og truet verdensfreden.

Det er absolutt i vår egeninteresse at vi alle er på konstant vakt overfor ytringer, strømninger og andre trusler mot freden, friheten og det demokratiet vi alle nyter så godt av.

I fem lange år var Norge okkupert av et terrorregime som gjorde hverdagen til en prøvelse for landets befolkning. Selv om vi befant oss i et av verdenskrigens mer rolige hjørner, ble alle tegn til motstand og opposisjon mot naziregimet møtt med arrestasjon, tortur og i verste fall døden. Tragedien hadde rammet landet, men likevel, da det så som aller mørkest ut, sto tapre kvinner og menn fram. Noen i uniform, andre i sivil; noen utenlands og andre her hjemme, og ble en del av den allierte kampen mot nazismen.

Takket være de mange ofrene som ble gjort, og innsatsen som ble lagt ned, ble krigen vunnet etter mange og harde tak på slagmarkene rundt om i verden. Demokratiet seiret i kampen mot nazi-diktaturet, som truet fremtiden til store deler av verdenssamfunnet. En seier som la grunnlaget for det velfungerende rettssamfunnet vårt demokrati er tuftet på, og som er utgangspunktet for at Norge siden 1945 har utviklet seg til et av verdens fremste velferdssamfunn.

Det er derfor vi har så uendelig mye å takke dere for i dag, alle dere som tok ansvar, og som var med på å bidra til at freden ble vunnet etter tunge år med krig, redsel og mørke. Samtidig skal vi rette litt ekstra oppmerksomhet mot alle dere som ofret det mest verdifulle dere kunne gi i kampen mot den organiserte menneskeforakten. Dere satte livet til og fikk aldri oppleve den gleden det er å kunne se egne barn vokse opp i et etterkrigssamfunn, preget av fred, frihet og en velstand ingen andre har fått oppleve før oss. Dere hadde nok med å dø for at andre kunne leve videre.

På en slik dag skal vi heller ikke glemme alle dere som fikk ødelagt den fysiske eller mentale helsen, og som har lidd i mange år for at alle vi andre skulle få en trygg og god fremtid. Det har for mange familier vært en tung bør å bære, ofte i det skjulte, og det har preget mange liv gjennom en lang etterkrigstid.

Vi må også rette en takk til det store tause flertallet i krigsgenerasjonen som, selv om de ikke deltok aktivt i motstandskampen, gjennom sin klare antinazistiske holdning var en viktig forutsetning for holdningskampen og for Nasjonal Samlings fullstendige fallitt i de fem okkupasjonsårene.

Et veiskille

Når vi i dag feirer frigjøringsdagen, befinner vi oss også ved et veiskille. Helt siden krigens dager har tidsvitnene iblant oss båret den epokeavgjørende historien og dens lærdommer på sine skuldre. De fleste av oss har vokst opp med foreldre, besteforeldre og oldeforeldre, som gjennom sine opplevelser fikk sin viktigste erfaringsbakgrunn gjennom de fem krigsårene. Våre tankesett er ofte preget av deres erfaringer, og mange av våre viktigste politiske veivalg et direkte resultat av deres arv. Gjennom sin langvarige holdningskamp har krigsgenerasjonen vært garantister for at grunnverdiene de en gang kjempet for har blitt holdt levende.

Nå er tidsvitnene ubønnhørlig på vei ut av tiden, og for første gang etter krigen må etterkrigsgenerasjonen overta stafettpinnen i arbeidet med å forvalte og levendegjøre historiene og verdiene som utgjør en vesentlig del av vår kulturarv. Det er en viktig ballast som har vært med på å forme det samfunnet vi alle er en del av i dag.

Det påhviler derfor oss alle et ansvar for ikke å skusle bort den verdifulle arven krigsgenerasjonen etterlater seg. Det er jo også absolutt i vår egeninteresse at vi alle er på konstant vakt overfor ytringer, strømninger og andre trusler mot freden, friheten og det demokratiet vi alle nyter så godt av.

Kommentarer til denne saken