En annerledes tid. Kanskje kan vi gjenoppdage noe vi har mistet av syne?

–Det er midt i den kristne fastetiden at myndighetene har besluttet å legge ned store deler av aktiviteten i landet. Det som inntil nå har vært både naturlig, logisk, normalt og selvfølgelig, er med ett stengt, risikabelt og frarådet, skriver Lisa Holm Johansen.

–Det er midt i den kristne fastetiden at myndighetene har besluttet å legge ned store deler av aktiviteten i landet. Det som inntil nå har vært både naturlig, logisk, normalt og selvfølgelig, er med ett stengt, risikabelt og frarådet, skriver Lisa Holm Johansen. Foto:

Av

– Disse dagene fører oss tettere på noen av tilværelsens grunnleggende sannheter. Vi blir minnet om hvor sårbare og utsatte vi er, nå som vi blir tvunget til å leve uten å ha kontroll over dagene, skriver Onsøys sogneprest, Lisa Holm Johansen.

DEL

Kronikk

Flere enn meg bruker sikkert tid på å ta inn endringene som skjer akkurat nå. Noe av det første jeg la merke til at skjer når et land legges ned, så legges også kalendere ned. Det jeg hadde tatt som en selvfølgelig at morgendagen og fremtiden skulle være fylt av, var plutselig vekk. Hva kommer så til syne når mye av den vanlige aktiviteten blir borte?

Tid til å bruke tiden annerledes. Og tid til å tenke annerledes.

Det er midt i den kristne fastetiden at myndighetene har besluttet å legge ned store deler av aktiviteten i landet. Det som inntil nå har vært både naturlig, logisk, normalt og selvfølgelig, er med ett stengt, risikabelt og frarådet. Vi er kastet inn i en annerledes-tid i en annerledes-verden. I den forstand at for de fleste av oss så er tilværelsen ikke lenger som vi hadde planlagt, eller sett frem til eller ønsket oss. Mange mediekanaler publiserer bilder og informasjon fra annerledes-verdenen. Ingen vandrer langs Venezias kanaler. Fredrikstad sentrum en lørdagskveld er så godt som folketomt. Og mens dette skrives er det søndag og ingen feirer gudstjeneste i de lokale kirkene.

Tanken bunner i en tro på at det å nedskalere, forenkle og avkle seg selv som menneske og sitt eget liv, kan være en vei til et sannere og helere liv.

Mange kristne mystikere har på mange ulike vis fremhevet at det å avstå fra noe, være avskjermet fra det daglige og vante, kan føre til noe nytt, og tilføre noe en positiv endring. Tanken bunner i en tro på at det å nedskalere, forenkle og avkle seg selv som menneske og sitt eget liv, kan være en vei til et sannere og helere liv. Innenfor de aller fleste religioner kommer dette til uttrykk som fromhetsøvelser. Og som særlig gjelder i tider med faste. Men de dagene vi er kastet inn i nå, handler ikke om selvvalgt fromhet eller øvelse. Dagene nå handler om å lytte til myndighetene og å gjøre det vi blir bedt om. Det handler om å beskytte oss. Og gjøre det vi kan for å holde oss selv, og andre, friske og i live. Den røde tråden i det vi gjør akkurat nå, er å være medmennesker.

For kirkens del er dette tunge dager. For kirken har en lang tradisjon i å være til stede for mennesker som trenger den og ønsker den. I annerledes-dager har alltid mennesker kunnet søke til kirkerommene for lystenning og stillhet, og for fellesskap og samhørighet. Dette har gitt kirken en rolle som «folkets klippe». Med den konsekvens at det ligger i kirkens natur å sette alt til side for å være der når enkeltmennesker, eller større deler av befolkningen, trenger den og har behov for den. Men i en tid fremover nå vil kirkens tilstedeværelse og nærvær, være annerledes. På mange måter må også kirken nå avstå fra å være som den vanligvis er. Men det er nettopp på denne måten at kirken denne spesielle tiden er høyst nærværende. For nå er det som fra hverandre at vi er til stede for hverandre. Nå er det som isolerte at vi bærer hverandre best.

Det er ingen selvfølge at vi kan komme sammen til fest og feiring. Det er ingen selvfølge at morgendagen blir som det står i kalenderen vår.

Så kanskje kan fastetiden 2020 bli en historisk fastetid. At inn i det som mange opplever som en overeskalert verden der mye er ute av balanse, kan det fremover slippes til noe annerledes. For disse dagene fører oss tettere på noen av tilværelsens grunnleggende sannheter. Vi blir minnet om hvor sårbare og utsatte vi er, nå som vi blir tvunget til å leve uten å ha kontroll over dagene. Nå tvinges vi til å ikke kunne fylle timene med de atspredelsene vi vanligvis bruker og er vant med. Ikke minst tvinges vi til å innse at mye av det vi tar som en selvfølge, slettes ikke er det.

Det er ingen selvfølge at vi kan stikke innom hverandre når som helst. Det er ingen selvfølge at vi kan komme sammen til fest og feiring. Det er ingen selvfølge at vi kan få klippet håret. Det er ingen selvfølge at vi kan drive med idrett. Det er ingen selvfølge at morgendagen blir som det står i kalenderen vår. Det er ingen selvfølge å være frisk, eller i live. Og det er ingen selvfølge at vi kan feire gudstjenester i våre lokale kirker. Og det er ingen selvfølge å ha et arbeid å gå til.

Så vet ingen av oss hvor lenge denne unntakstilstanden vil vare. Men en dag er den over. Da vil vi være igjennom en tid som har forandret verdensøkonomien og privatøkonomien, og manges tilværelse og liv. Vi vil være igjennom en tid der tempoet i store deler av samfunnet, og for mange mennesker, har vært lavere enn vanlig. Og vi vil være igjennom en tid der naturen har fått en pause fra mye av den menneskelige aktiviteten den vanligvis må tåle.

Så kanskje kan annerledes-dagene og fastetiden 2020 gjøre at vi gjenoppdager noe vi hadde mistet av synet eller glemt. Sånn at vi fremover ser på oss selv og andre og livet rundt oss, med et nytt og klarere blikk. Og kanskje også med en nyoppdaget takknemlighet over betydningen av de helt vanlige, ordinære og nære tingene.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags