I det siste har vi opplevd noen underlige saker med utspring fra administrasjonen i Fredrikstad. Først fikk vi en sak om Bjølstadjordet. En sak hvor administrasjonen lot være å sette av Bjølstadjordet til friområde selv om det var vedtatt fra politisk hold. Først kunne en lese i avisen at vedtaket var i strid med EØS-reglene uten at det ble varslet politikerne. Etter kort tid ble det opplyst fra den samme administrasjonen at det nå var gjort en juridisk vurdering som konkluderte med det motsatte. Alt var i sin skjønneste orden, og det hele skyldtes en «inkurie».

Etter kort tid leser vi igjen at kommunen pålegger økologisk drift for de bøndene som skal fornye leiekontrakten av kommunens jorder. Flere av leiekontraktene går snart går ut og kommunen vil pålegge økologisk drift. Et skifte fra ordinært til økologisk landbruk stiller helt andre krav til drift og inntjening. Dette skjer også uten nevneverdig politisk behandling. Hans Ek (Sp) påpeker at det må et politisk vedtak til for en slik endring. Administrasjonen viser til kommuneplanens samfunnsdel, og kvitterer med at Hans Ek kan løfte opp saken til politisk i bystyret gjennom en interpellasjon.

Skal Bystyret fortsette i samme tempo som før, må det nok gro både en og to økologiske buskevekster før saken blir behandlet.

Det bemerkelsesverdige i disse eksemplene gjelder ikke selve innholdet. Det underlige er kommunens manglende følelse av hva som skal til politisk behandling – og hva som kan utelates. Min opplevelse er at bystyret og utvalgene bruker masse tid på uvesentligheter og småting. Ta for eksempel den lange rekken med høringsuttalelser. Her brukes det store ressurser i saker hvor kommunen verken er fagmyndighet eller blir mer eller mindre berørt enn andre kommuner. Innspillene speiler ofte den politiske sammensetningen, og har neppe noen som helst betydning når de skal behandles av departementet. Jeg vil i så fall gjerne ha dokumentert det motsatte.

Et annet helt ferskt eksempel er behandlingen av «Sunne kommuner». En «fillesak» hvor kommunen skal vurdere et medlemskap i et nettverk i den norske delen av Verdens helseorganisasjon (WHO) hvor det blant annet skal drives med kompetanseutveksling. I disse Corona-tider burde det neppe være kontroversielt. Kostnaden er på kroner 90 000,-. Denne saken derimot går sin seiersgang til ikke mindre enn ni råd og utvalg! Etter kraftfull og møysommelig vurdering skal saken til slutt underlegges full overhaling av Bystyret. Et bystyre som i det vesentlige består av de samme politikerne som allerede har behandlet saken en gang tidligere i utvalgssammenheng.

Administrasjonen ber Hans Ek (Sp) og andre politikere som måtte ha synspunkter på økologisk drift blir henvist til å løfte saken som en interpellasjon til Bystyret. Problemet er bare at Bystyret strever med fulle sakskart. Sist gang sto det igjen åtte interpellasjoner og ett skriftlig spørsmål ubehandlet ved møtets slutt. Deriblant det kontroversielle forslaget om Zoé-kirken. Dette var det altså ikke tid til.

Klargjøring av grenseoppgangene for administrasjonen for hva som skal til politiske saker er i første rekke et politisk ledelsesansvar der jeg tillegger ordføreren et betydelig ansvar. Jeg mener politikerne enten gjennom gruppeledere, formannskap, eller et nedsatt Ad-hoc utvalg burde gjennomgå dette på nytt. Det er på høy tid å se på hva som skal behandles hvor. En må stille de grunnleggende spørsmål; hva skal politikerne bruke tid på, og ikke minst hva skal en ikke bruke tid på?

Høyre signaliserer herved et slikt initiativ. I mellomtiden må Hans Ek smøre seg med en god porsjon tålmodighet før hans spørsmål om økologisk drift blir vurdert. Skal Bystyret fortsette i samme tempo som før, må det nok gro både en og to økologiske buskevekster før saken blir behandlet.