Den norske barneidretten som skal være inkluderende og raus, oppleves av stadig flere som kostbar og ekskluderende. Skal vi forhindre at idretten blir en eksklusiv klubb reservert for de med høye ambisjoner og dype lommebøker, må vi skjerpe oss.

Med økning i drivstoffpriser, rentehevinger, økte matvarepriser og mangedobling av strømpriser er det mange som kjenner på en trangere økonomi. Mange familier må ta en runde på familiebudsjettet, og kutte i kostnader. Nå viser vår årlige Byttehelgen-undersøkelse at flere enn før må kutte i barnas idrettsdeltagelse.

Gjennom sju år har vi undersøkt holdninger til kostnader og utstyrspress i barneidretten blant norske familier. Årets undersøkelse viser at summene som blir brukt på idretten øker. Det samme gjør andelen som må kjøpe utstyr på kreditt, og 20 prosent svarer at de har vært nødt til å ta barna ut av idretter fordi det er for dyrt. Nær halvparten av norske familier opplever utstyrspress, og én av fire oppgir mangel på utstyr som et hinder for å teste ut en ny idrett.

Statistikk fra NIF viser at barn i familier med lavere inntekt deltar i mindre grad i organisert idrett, og de slutter tidligere.

Det er ikke så rart.

Prisen for å drive med håndball for én 15-åring er i gjennomsnitt 10.000 kroner i året. Driver femtenåringen med alpint, er den årlige prislappen på 45.000 kroner. Og har du flere barn, som driver med flere idretter – ja, da blir barnas idrett plutselig en betydelig del av familiebudsjettet som kanskje allerede er trangt.

Så hva kan vi gjøre?

Det finnes ikke en «quick fix». Men vi må starte et sted. Ett sted å starte er å slutte å definere nytt og kostbart utstyr som en forutsetning for deltagelse. Vi vet at i visse idretter er kostnadene forbundet med utstyr uforholdsmessige høye. Vi tror det handler om et sett med holdninger som over tid har fått fotfeste. En idé om at prestasjon på banen eller i løypa og pris på utstyret går hånd i hånd. Selv om vi har mange bevis på det motsatte.

For å få bukt med denne ideen, kreves det arbeid fra flere fronter som støtter opp om gode initiativer og promotering av gode holdninger. Her har vi som foreldre, besteforeldre, klubb- og idrettsledere, trenere og lærere et ansvar for å gå foran som et godt eksempel.

Vi må vise at barneidretten først og fremst skal handle om glede og mestring. Vi må jobbe for å fremme gode holdninger til gjenbruk av utstyr. Og vi som sponsor og lokalbank må fortsette å skape konkrete tiltak som bidrar til å lette kostnadene for den enkelte familie.

Byttehelgen er ett slikt tiltak. I november arrangerer vi Byttehelgen for sjuende år på rad, sammen med Norges idrettsforbund, Norges Skiforbund Langrenn og klubber over hele landet. Dette er et felles initiativ for å senke kostnadene og gjøre mer utstyr tilgjengelig for flere, både store og små.

Men Byttehelgen er bare ett tiltak. Og én helg i november løser ikke hele problemet.

Internasjonalt blir den norske idrettsmodellen hyllet, men selv den er ikke immun. Og når konsekvensen av høye kostnader er at barn ikke får delta, er det ikke bare den enkelte familie eller klubb som taper, men også vi som samfunn.

Deltagelse i idrett er ikke bare viktig for fysisk aktivitet, men for å skape sosiale fellesskap og økt livskvalitet, også for senere i livet.

Jeg håper alle vi som har en rolle – liten eller stor, profesjonell eller personlig – i idretten bruker denne vinteren til å reflektere innover, og tenke fremover. Vi må skjerpe oss. For det er absolutt ingen som er tjent med at barneidretten, som skal være raus og inkluderende, i stedet er på god vei til å skape enda større sosiale forskjeller.