Den gangen i livet hvor du føler deg ekstra liten, redd, sårbar, og er total avhengig av andre, er når du ligger i en sykeseng på sykehuset. Hvis du ikke vet hva jeg prater om, håper jeg du aldri vil erfare det heller.

For når du ligger der har det ikke noe å si om du er stor og sterk ellers, eller om du eier «halve kongeriket». Ikke engang om du er den modigste i verden! Du blir den lille, redde deg når du har vondt og er på sykehuset. De aller fleste mennesker opplever dette en eller flere ganger i livet.

De pakker deg nok omsorgsfullt ned deg i en hvit, steril seng. Du er en i mengden. Og englene i hvitt er pålagt å ikke bruke mer penger eller tid på deg enn strengt tatt nødvendig. Myndighetene har bestemt at et «effektivt» helsevesen er det som ikke koster for mye - ikke det som gir deg best pleie.

Du er et tall på en skala; hvor viktig er du og hvor fort de skal behandle deg? Du må vente på tur. Du blir vurdert. Systemet bryr seg verken om din personlighet eller dine meninger, eller hvem du er som menneske. Du er bare en pasient på en avdeling i økonomiens rapporteringssystemer. Kanskje skjelver du og har mest lyst til å rope på mamma. Uansett om du er 50, 90 eller bare 5 år.

Du er vergeløs. Du søker desperat etter en som er vennlig mot deg, en som kan være din venn. Du ønsker å være den «perfekte» pasienten så du blir bestevenn med legen og sykepleierne, så de ikke skal glemme deg, eller behandle deg dårlig. De løper så fort forbi. De har så mange andre de må hjelpe også. En pleier smiler beklagende og skulle så gjerne vært hos deg. Hun haster videre.

ALT blir så viktig for deg her i sykesengen. Et hei, et klapp på kinnet, vennlighet, at de bruker navnet ditt når de snakker til deg. At en faktisk stopper opp når du gråter eller du har angst. Har noen hatt tid til å prate litt med deg om noe helt annet, så tankene dine kan få litt pause?

Du er syk, men du må prøve å være såpass frisk at du kan stille spørsmål. Du har hørt om helseansattes tidspress så du sjekker det du kan, sikrer at du ikke blir glemt. Har du fått rette tabletter, hva piper der over hodet ditt og hvorfor vasket de ikke huden din før de satte den siste sprøyta? Frykten for å bli glemt rir deg, der du ligger på sykehuset. Det er så mange andre pasienter. Du ligger på gangen.

Hvordan er det for dem som er enda svakere enn deg?

Hva med den som ikke kan snakke for deg selv? Som ikke har noen pårørende hos seg?

Du som ikke kan språket. Du som er dement. Hun er så syk at hun ikke får fram hvor redd hun er. Han som er så redd at han får ikke fram et ord. Du har utseende mot deg. Du har vekten mot deg. Du har «feil» hudfarge. Du er for gammel og av feil kjønn. Du har en bakgrunn som gjør deg utsatt…

Vi vet slikt ikke skal ha noe å si. Likevel skjer det for ofte at pasienter ikke får den omsorgen de behøver når livet skyggeside slår til.

Det holder ikke bare å bli sydd sammen eller å få piller og dren. Vi må ha helsetjenester der vi møter medmennesker som trøster og har tid til å se oss, til å gi oss trygghet. Å få den fulle omsorgen og verdigheten fra trygge fagfolk, kan være viktigere enn selve behandlingen.

For å bli fort frisk må pasienten også få hjelp til god, psykisk helse. Vi må føle oss i trygge hender, bli behandlet med respekt og nestekjærlighet. Da tennes troen og håpet om å bli frisk igjen.

Kropp og sinn, går hånd i hånd, på alle plan. Det er aldri bare en av delene.

Derfor er det så viktig at de som bestemmer gir våre helsearbeidere mer tid med pasientene. At sykepleierne får høyere lønn. At de blir mange nok. Våre sykepleiere, våre helsefagarbeidere, våre leger, portører, renholdere, sekretærer og alle som trengs i helsesektoren, må også bli behandlet med omsorg, respekt og kjærlighet for den fantastiske jobben de gjør. Gode systemer gir gode resultater, både for pasienten, pårørende og helseansatte. Det er dessverre ikke sånn i dag.

Les også

Hvaler kommune, trenger vi ikke taxinæringen?

I dag er trygghet og omsorg langt fra noen selvfølge i helse-Norge. Verken for pasient eller ansatte. Du som velger, kan gjøre en forskjell. Jeg har håp, for vi så mye bedre! Derfor stemmer jeg på Helsepartiet i år. Derfor er jeg også listekandidat for Helsepartiet Østfold ved stortingsvalget i høst.

Vi har politikk for alle sektorer, men for meg er helse det viktigste. Jeg vil kjempe for at du skal bli møtt med nok ressurser, med omsorg, nok tid og med respekt. Pandemien har vist oss at helse er alvor – både fysisk og psykisk. Nå trenger helsetjenestene våre hjelp!

Politikere bestemmer om helsetjenestene skal tynes mer eller styrkes. Du bestemmer ved valget.

Når du føler deg ekstra liten, redd, sårbar og totalt avhengig av andre, i en sykeseng på sykehuset, kan alle vi sikre at du ikke opplever å bli overhørt eller kjenner deg verdiløs.

Som medmenneske, coach og motivator har jeg sett og erfart at det å føle seg verdifull, respektert og ønsket, betyr alt for et menneske. Godt valg!