Du var en litt annerledes type, og kunne si merkelige ting. Jeg syntes det var rart da vi kjørte forbi Eidet kro på det som da var E6. Du pekte på fjellveggen i svingen og sa at dersom du skulle ta livet ditt, var det der.

Men du var en snill og hyggelig gutt, og jeg likte deg godt. Vi ble kompiser.

Jeg forstod nok ikke hvor ille det var for deg da du tok avstand fra menigheten familien din tilhørte, og de kuttet kontakten med deg, fordi det var slik det fungerte der.

Du snakket litt om det, men gjerne på en fleipete og oppesen måte. Sånn som gutter kanskje ofte gjør, når de egentlig er mest lei seg.

Den søndagen, det var på formiddagen, hadde jeg nettopp våknet. Du ringte på og jeg fikk beskjed om at jeg hadde besøk.

Mitt tydeligste minne om deg er at du står i døra til rommet mitt med det skjeve smilet og den blonde barten og spør om jeg vil bli med på tur til Svinesund.

Det takket jeg nei til. Jeg var for trøtt. Kan vi gjøre det litt senere, tror jeg at jeg spurte. Og jeg tror at du sa ja, kanskje det.

Så gikk du.

Og jeg så deg aldri igjen.

Det siste du så var den fjellveggen i svingen på E6.

❤️ I dag er verdensdagen for selvmordsforebygging ❤️