Det koker i verden akkurat nå. Etter at videoen av George Floyd, en svarthudet mann som ble drept på brutalt vis av politiet ble offentlig, har hele verden reagert.

Alle som er sinte, som gråter i frustrasjon, som demonstrerer i gatene - de gjør det fordi de har fått nok. Undertrykkelsen og diskrimineringen har pågått i altfor mange år. George Floyd er ikke den eneste, han er en av mange.

De gjør det fordi hvis det hadde vært en hvit amerikaner som fikk nakken ødelagt av kneet til en politimann, da hadde ikke konsekvensene kun vært at politiet fikk sparken. Mest sannsynlig hadde ikke en hvit mann blitt utsatt for slik vold uansett. Tenk hvor mye som måtte til for at politimennene skulle bli siktet.

Rasismen eksisterer i USA, men også i Norge. Flere mennesker jeg kjenner som har mørkere hudfarge enn meg har opplevd rasisme i Norge. Du finner det i kommentarfelt og på nett, men også i gatene og på bussen.

Vi er flinke til å spre fine bilder og sitater på sosiale medier. Vi deler videoer og skriver «Black lives matter» på Facebook. Det er bra og det bidrar til å spre et livsviktig budskap.

Men hva gjør vi når rasismen skjer foran øyene våre? Sier vi ifra eller står vi og ser på? Gjør vi noe eller snur vi ryggen til?

Det er skummelt og ubehagelig å se sannheten i øyene. Å innse at også her i fine Norge opplever mange å bli diskriminert. Det er lett å gjemme seg bak mobilen, skru volumet på Spotify litt høyere opp og glemme virkeligheten.

Men om vi fortsetter slik, så blir det ingen endring. Folk må si ifra. Vi må gjøre noe. Stå opp for de som blir hetsa, ta til motmæle.

Vi må tørre å ta med oss budskapet vi sprer i sosiale medier ut i gatene. Si ifra, høyt og tydelig, om at nå er det nok. Rasismen hører ikke hjemme i vårt samfunn.

Jeg kan ikke forstå hvordan det er å bli utsatt for rasisme. Men jeg hører dere, jeg ser dere og jeg skal kjempe med og for dere.

Det er ikke hvite mot svarte, det er oss mot rasisme.